Pavens budskap til Verdensdagen for sosial kommunikasjon 2019

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Verdensdagen for sosial kommunikasjon markeres søndag før pinse, den 2. juni 2019.

Her er pavens budskap:

«Vi er hverandres lemmer» (Ef 4,25). Fra social network communities til det menneskelige fellesskap»

Helt siden Internett oppstod, har Kirken gått inn for at det bør brukes til å hjelpe mennesker å møtes og være solidariske med alle. Med dette Budskapet ønsker jeg å innby dere til på ny å tenke over grunnlaget og viktigheten av at vi alle er i relasjon til hverandre, og til – midt oppi de enorme utfordringer som nåtidens kommunikative kontekst byr på – å gjenoppdage menneskets higen etter å komme seg ut av ensomheten.

Nettmetaforen og fellesskapsmetaforen

Dagens medieverden er allestedsnærværende og lar seg ikke lenger skille ad fra vår hverdagsverden. Nettet er et hjelpemiddel av vår tid. Det er en kilde til viten og til en gang utenkelige relasjoner. Men de dyptgripende, teknologibetingede forandringer i hvordan innhold produseres, utbres og anvendes får mange eksperter til å peke også på at søking og deling av autentisk informasjon på en global skala er i fare. Sant nok gir Internett en usedvanlig mulighet for tilgang til viten, men det har også vist seg å være et av de områder som er mest utsatt for desinformasjon og for bevisst og målrettet forvrengning av fakta og mellommenneskelige relasjoner, ofte preget av manglende aktelse.

Man bør innse at nettsamfunn på den ene side tjener til å komme i forbindelse, finne hverandre og hjelpe hverandre, men at de på den annen side muliggjør manipulasjon av personlige data i politisk eller økonomisk øyemed, uten tilbørlig respekt for personer og deres rettigheter. Statistikk viser at én av fire unge er innblandet i digital mobbing. [1]

På denne bakgrunn kan det være nyttig igjen å reflektere over nettmetaforen, som Internett opprinnelig ble basert på, for å gjenoppdage dets positive potensial. Et nett får oss til å reflektere over det mangfold av forbindelseslinjer og knutepunkter som sikrer nettet stabilitet – uten å ha noe sentrum, hierarkisk system og vertikal organisasjonsstruktur. Når et nett fungerer, er det fordi alle elementene deltar i det.

I antropologisk sammenheng minner nettmetaforen oss om et annet betydningsmettet bilde, nemlig et fellesskap. Styrken til et fellesskap bestemmes av samholdet og solidariteten, av om fellesskapet er preget av tillit og om det forfølger et felles mål. For å kunne være et solidarisk nett må fellesskapets medlemmer ha en ansvarlig språkbruk, lytte til hverandre og ha dialog.

Slik situasjonen er nå, er det klart for alle at social network community ikke automatisk betyr fellesskap. I beste fall kan nettsamfunn oppvise samhold og solidaritet, men ofte er de bare særgrupper med svake bånd, dannet av enkeltindivider rundt felles interesser eller temaer. På social web baseres dessuten identitet altfor ofte på motsetning til andre, til de som ikke tilhører gruppen: Vi definerer oss selv ut fra det som skiller oss, heller enn ut fra det som forener oss. Dermed gir vi rom for mistenkeliggjøring og utløp til fordommer av alle slag (etniske, seksuelle, religiøse med flere). Denne tendensen gir grobunn for grupper som avviser heterogenitet, grupper som dyrker en tøylesløs individualisme også på det digitale område, og noen ganger til og med tilskynder spiraler av hat. Det som burde være et vindu ut mot verden, blir slik til et utstillingsvindu der man stiller ut egen narsissisme.

Nettet gir oss anledning til å fremme møter mennesker imellom, men det kan også fange oss inn, likesom et spindelvev, og forsterke vår selvisolasjon. Unge mennesker er mest utsatt for illusjonen om at social web kan tilfredsstille dem fullt ut på det sosiale plan. Dette kan til og med føre til et farlig fenomen: unge «sosiale eremitter» som står i fare for å blir fullstendig fremmedgjorte fra samfunnet. Denne dramatiske dynamikken åpenbarer et alvorlig rift i samfunnsveven, en flenge som vi ikke kan overse.

Denne mangfoldige og lumske realiteten reiser diverse etiske, sosiale, juridiske, politiske og økonomiske spørsmål, og er en utfordring også for Kirken. For å bevare den opprinnelige visjonen av et fritt, åpent og sikkert nett søker styresmaktene å regulerere det på rettslig vis, og vi alle kan og bør fremme en positiv bruk av nettet.

Det er klart at for å bedre vår gjensidige forståelse av hverandre, er det ikke nok å sette opp flere internettforbindelser. Så hvordan kan vi finne vår sanne fellesskapelige identitet, i bevissthet om det ansvar vi har for hverandre også på Internett?

«Vi er hverandres lemmer»

Et mulig svar kan skisseres ut fra en tredje metafor, nemlig kroppen med dens lemmer, som den hellige Paulus anvender for å beskrive gjensidighetsrelasjonen mellom mennesker, basert på en forenende organisme. «Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer» (Ef 4,25). Det at vi er hverandres lemmer er den dype motivasjonen, det er med den at Apostelen oppfordrer oss til å legge bort løgnen og si sannheten: Forpliktelsen til å bevare sannheten kommer av nødvendigheten av ikke å benekte vår gjensidige fellesskapsrelasjon. Det er jo i fellesskapet at sannheten åpenbares. Løgn derimot er en egoistisk benektelse av å tilhøre kroppen; man vegrer seg mot å gi seg hen til andre og taper slik sin eneste mulighet til å finne seg selv.

Kropp-og-lem-metaforen får oss til å tenke over vår identitet, som er basert på fellesskap og annenhet [alteritet]. Som kristne forstår vi oss alle som lemmer på ett eneste legeme, med Kristus som hode. Dette hjelper oss ikke å se andre mennesker som potensielle konkurrenter, og å betrakte også fiender som medmennesker. Det trengs ikke lenger noen motstander for å definere oss selv, for det inkluderende blikk som vi lærer av Kristus lar oss å kjenne annenhet på en ny måte, som en integrerende del og som en betingelse for relasjon og nærhet.

Denne evne til til å forstå hverandre og kommunisere med hverandre springer ut av kjærlighetsfellesskapet mellom de guddommelige Personer. Gud er ikke Ensomhet, men Fellesskap; han er kjærlighet, og derfor kommunikasjon, for kjærligheten kommuniserer alltid, ja, den meddeler seg selv for å møte den andre. For å kommunisere med oss og for å meddele seg til oss tilpasser Gud seg vårt språk og etablerer en skikkelig dialog med menneskeheten (jf. Annet Vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon Dei Verbum, 2).

Gud er fellesskap og meddelelse-av-seg-selv, og i kraft av å være skapt i hans bilde, etter hans lignelse, lengter vi alltid etter å leve sammen, etter å tilhøre et fellesskap. «Ingenting er så særegent for vår natur som det at vi inngår relasjoner med hverandre, det at vi trenger hverandre», sier den hellige Basilios den store [2].

Under dagens omstendigheter kreves det at vi alle investerer i relasjoner, at vi også på Internett, og ved hjelp av Internett, hevder vår menneskehets mellommenneskelige karakter. Især bør vi kristne legge for dagen det fellesskap som særmerker vår identitet som troende. Selve troen er jo en relasjon, et møte; og tilskyndet av Guds kjærlighet kan vi kommunisere med, og ta imot og forstå et annet menneske, og også besvare den gaven, som den andre er.

Nettopp fellesskap etter bilde av Treenigheten skiller en person fra et individ. Av troen på en treenig Gud følger det at jeg trenger de andre, for å kunne være meg selv. Bare hvis jeg inngår relasjoner er jeg virkelig et menneske, virkelig en person. Ordet «person» betegner mennesket som «ansikt», en som vender seg mot andre og ser dem, ansikt til ansikt, og virker sammen med dem. Jo mer vi går fra det individuelle til det personlige, jo mer menneskelig blir vårt liv; ekte menneskeliggjøring innebærer å gå fra å være et individ som oppfatter andre som rivaler til å være en person som anerkjenner andre som reisefeller.

Fra «like» til «amen»

Bildet av kroppen og dens lemmer minner oss om at bruken av nettsamfunn trenger å utfylles ved at vi møter hverandre i kjøtt og ben, gjennom hverandres kropp, hjerte, øyne, blikk, åndedrag. Om nettet brukes som forlengelse av, eller i forventning om, et slikt møte, så svarer det til sin hensikt og forblir et hjelpemiddel for fellesskap. Om en familie bruker nettet til å være bedre forbundet, for så å møtes ved bordet og se hverandre i øynene, så er det et hjelpemiddel. Om et kirkelig fellesskap koordinerer sin aktivitet gjennom nettet, for så å feire eukaristi sammen, så er det et hjelpemiddel. Om nettet bringer meg nærmere det som skjer mennesker langt borte og det de erfarer, av både vakkert og vondt, om det hjelper oss å be sammen og sammen søke det gode i det som vi oppdager forener oss, da er det et hjelpemiddel.

På denne måten kan vi gå fra diagnose til kur: ved å åpne veien til dialog, møte, smil, kjærtegn … Dette er det nettet som vi ønsker oss. Ikke et nett laget for å fange inn, men for å sette fri, for å beskytte et fellesskap av fri mennesker. Kirken selv er et nett vevd sammen av eukaristisk kommunion, der enheten ikke baserer seg på «like», men på sannheten, på det «amen», med hvilken hver enkelt slutter seg til Kristi kropp og tar imot de andre.

Fra Vatikanet, 24. januar 2019, minnedagen for den hellige Frans av Sales

Frans

[1] For å motvirke dette fenomenet vil det bli opprettet et Internasjonalt institutt for overvåking av digital mobbing, med sete i Vatikanet.

[2] Regulae fusius tractatae, III, 1: PG 31, 917; jf. Benedikt XVI, budskapet til Verdensdagen for sosial kommunikasjon 2009