Pave Frans’ brev til det ukrainske folk

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Brev fra den hellige far Frans til det ukrainske folk ni måneder etter krigsutbruddet

Kjære ukrainske brødre og søstre!

For ni måneder brøt krigen – en meningsløst galskap – ut i deres land. Deres himmel drønner stadig av den illevarslende larmen av eksplosjoner og den foruroligende lyden av sirener. Byene deres smadres av bomber mens missilbyger forårsaker død, ødeleggelse og smerte, sult, tørste og kulde. Langs veiene deres har mange måttet flykte, da de forlot sitt hjem og sine kjære. Foruten deres store elver renner det nå også daglig elver av blod og tårer.

Jeg ønsker å forene mine tårer med deres og si dere at hver eneste dag er jeg nær dere og bærer dere i mitt hjerte og i min bønn. Deres smerte er min smerte. I Jesu kors ser jeg i dag dere, dere som lider under den frykt som denne aggresjonen utløser. Ja, det kors som pinte Herren lever igjen i den torturen som det er funnet tegn etter på likene, i de massegravene som er blitt oppdaget i forskjellige byer, og også i mange andre blodige bilder som er trengt inn i våre sjeler, og som får oss til å oppløfte et skrik: Hvorfor? Hvordan kan mennesker behandle andre mennesker slik?

Mange tragiske fortellinger som jeg har fått kjennskap til dukker igjen opp i tankene. Først og fremst fortellingene om de minste: Så mange barn er blitt drept, skadet eller foreldreløse, revet bort fra sine mødre! Jeg gråter sammen med dere for hvert eneste lille menneske som har mistet livet på grunn av denne krigen – Kira i Odessa, Lisa i Vinnytsia og hundrevis av andre barn: I hvert eneste av dem har hele menneskeheten lidd nederlag. Nå er de i Guds favn, de ser deres trengsler og ber om at de må ta slutt. Men hvordan kan vi vel ikke føle sorg for dem og også for alle dem, både unge og gamle, som er blitt deportert? Den er umåtelig, smerten til ukrainske mødre!

Jeg tenker så også på alle dere unge mennesker, som i stedet for å kunne gripe fatt i deres framtidsdrømmer har måttet gripe til våpen for tappert å forsvare deres hjemland; jeg tenker på dere, koner, som har mistet deres ektemenn, som biter dere i leppen og stille, med verdighet og besluttsomhet, fortsetter å oppofre dere for deres barn; på dere, voksne, som på alle måter prøver å beskytte deres kjære; på dere, eldre mennesker, som i stedet for å tilbringe en rolig livets aften er blitt kastet ut i krigens mørke natt; på dere, kvinner som er blitt utsatt for vold og som i deres hjerte bærer på tunge byrder; på alle dere som er såret på kropp og sjel. Jeg tenker på dere og er nær dere med hengivenhet og også med beundring for hvordan dere møter slike harde prøvelser.

Og jeg tenker på alle dere frivillige, som daglig bruker dere selv til beste for folket; på alle dere, Guds hellige folks hyrder, som – ofte med stor fare for egen sikkerhet – er forblitt hos folket og bringer dem trøst fra Gud og solidaritet fra deres søsken. På kreative måter forvandler dere fellesarealer og klostre til losjier der det kan tilbys gjestfrihet, hjelp og mat til dem som er i en vanskelig situasjon. Dessuten tenker jeg på alle flyktningene og de internt fordrevne, som befinner seg langt fra hjemmene sine, hvorav mange er blitt ødelagt; og på myndighetene, som jeg ber for: På dem påhviler oppgaven å skulle styre landet i disse tragiske tider og å ta langsiktige beslutninger for å oppnå fred og for å utvikle økonomien under ødeleggelsen av så mange livsviktige infrastrukturer, både i byene og ute på landet.

Kjære brødre og søstre, i hele dette hav av ondskap og smerte – nitti  år etter det skrekkelige Holodomor-folkemordet – beundrer jeg dere for deres glødende iver. Selv i den enorme tragedie som det undergår, har det ukrainske folk aldri mistet motet eller overgitt seg til selvmedlidenhet. Verden har kunnet anerkjenne et dristig og sterkt folk, et folk som lider og ber, som gråter og kjemper, som gjør motstand og håper: et edelt og selvoppofrende folk. Jeg fortsetter å være nær dere, med mitt hjerte og med min bønn, og også med humanitær omsorg, for at dere skal føle dere ledsaget, for at man ikke skal venne seg til krigen, for at dere ikke skal bli etterlatt til dere selv i dag og fremfor alt i morgen, når det kanskje blir fristende å glemme deres lidelser.

I disse månedene, når det kalde klima gjør det dere gjennomgår enda mer vanskelig, ønsker jeg at både Kirkens hengivenhet, bønnens styrke samt de gode følelser som så mange brødre og søstre på alle breddegrader nærer for dere skal være som kjærtegn på deres ansikt. Om noen få uker er det jul og det skjærende smerteskriket vil føles enda sterkere. Men jeg ønsker å vende tilbake til Betlehem sammen med dere, til den prøvelsen som den hellige familie stod overfor den natten, som bare syntes kald og mørk. Men lyset kom:  ikke fra menneskene, men fra Gud; ikke fra jorden, men fra himmelen.

Må Guds og vår mor, Vår frue, våke over dere. Til hennes uplettede hjerte, i enhet med alle biskoper i verden, innviet jeg Kirken og menneskeheten, spesielt deres land og Russland. Til hennes moderlige hjerte rekker jeg deres lidelser og deres tårer. La oss aldri bli trette av å be henne, som «brakte Gud inn i vår verden» – slik en av deres lands store sønner skrev – om fredens etterlengtede gave, i visshet om at «ingen ting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Må han oppfylle deres hjerters rettmessige forventninger, helbrede deres sår og skjenke dere sin trøst. Jeg er med dere, jeg ber for dere, og jeg anmoder dere om å be for meg.

Må Herren velsigne dere og Vår frue bevare dere.

Roma, Laterankirken, 24. november 2022

FRANS