III. Jesu påske. 8. Nedferden. «Han gikk bort og forkynte for åndene som var i fangenskap» (1 Pet 3,19)
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
For Kristus selv led for synder, én gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap. (1 Pet 3,18–19 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
i dag stanser vi opp ved påskelørdag. Det er den dagen i påskemysteriet der alt synes stille og urørlig, mens det i virkeligheten foregår en usynlig frelsesgjerning: Kristus stiger ned i dødsriket for å forkynne oppstandelsen for alle dem som bodde i mørke og dødens skygge.
«Men mørket er ikke mørkt for deg»
Denne hendelsen, som liturgien og tradisjonen har overlevert til oss, representerer Guds dypeste og mest radikale kjærlighetsgjerning overfor menneskeheten. Det er nemlig ikke nok å si eller tro at Jesus døde for oss: Vi må erkjenne at trofastheten i hans kjærlighet ville søke oss der hvor vi selv hadde gått oss vill, der hvor det eneste som rekker fram er kraften fra et lys som er i stand til å trenge gjennom mørkets rike.
Hva er dødsriket?
I bibelsk forståelse er dødsriket snarere en eksistensiell tilstand enn et sted: tilstanden der livet er kraftløst, og der det råder smerte, ensomhet, skyld og adskillelse fra Gud og andre. Kristus når oss selv i denne avgrunnen, når han går gjennom portene til dette mørkets rike. Han trer, så å si, inn i selve dødens hus for å tømme det, for å ta beboerne i hånden, én for én, og sette dem fri. Det er ydmykheten til en Gud som ikke lar seg stoppe av vår synd og som ikke skremmes av menneskets ytterste avvisning.
Jesus forkynte «for åndene som var i fangenskap»
Apostelen Peter sier oss, i det korte avsnittet fra sitt første brev som vi nettopp har hørt, at Jesus, gjort levende ved Den hellige ånd, gikk bort og forkynte frelsens budskap også «for åndene som var i fangenskap» (1 Pet 3,19). Det er et av de mest gripende bildene, som ikke utdypes i de kanoniske evangelier, men i et apokryft skrift kalt Nikodemusevangeliet. I følge denne tradisjonen trengte Guds Sønn inn i det dypeste mørke, for å nå selv den siste av sine brødre og søstre, for å bringe sitt lys også dit ned. I denne gjerningen ligger hele styrken og ømheten i påskebudskapet: Døden er aldri det siste ordet.
Et daglig helvete
Kjære dere, Kristi nedferd handler ikke bare om fortiden, men berører livet til hver og en av oss. Dødsriket er ikke bare tilstanden til de døde, men også til dem som lever døden som følge av ondskap og synd. Det er også det daglige helvete av ensomhet, skam, forlatthet og livets slit. Kristus trer inn i alt dette mørket for å vitne om Faderens kjærlighet. Ikke for å dømme, men for å sette fri. Ikke for å beskylde, men for å frelse. Det gjør han uten oppstyr, stille og varsomt – som én som går inn i et sykehusrom for å gi trøst og hjelp.
Møtet mellom Kristus og Adam
Usedvanlig vakkert beskriver kirkefedrene dette øyeblikket som et møte: møtet mellom Kristus og Adam. Et møte som symboliserer alle mulige møter mellom Gud og mennesket. Herren stiger ned dit hvor mennesket har gjemt seg av frykt, og kaller det ved navn, tar det i hånden, reiser det opp og fører det tilbake til lyset. Han gjør det med full myndighet, men også med uendelig mildhet, som en far med sønnen som frykter at han ikke lenger er elsket.
Gud står ikke opp alene
I de østlige ikonene for oppstandelsen blir Kristus framstilt idet han sprenger dødsrikets porter og rekker ut armene for å gripe Adam og Eva i håndleddene. Han frelser ikke bare seg selv; han vender ikke tilbake til livet alene, men drar hele menneskeheten med seg. Dette er Den oppstandnes sanne herlighet: Det er kjærlighetens kraft, det er solidariteten til en Gud som ikke vil frelse seg selv uten oss, men bare sammen med oss. En Gud som ikke står opp igjen uten å omfavne vår elendighet og løfte oss opp til et nytt liv.
Kristus når inn absolutt overalt
Påskelørdag er altså dagen da himmelen avlegger sitt mest inngående besøk hos jorden. Det er tiden da hvert hjørne av menneskehetens historie blir berørt av påskelyset. Og om Kristus kunne stige helt ned dit, kan ingenting utelukkes fra hans forløsning. Ikke engang våre netter, ikke engang våre eldste synder, ikke engang våre brutte bånd. Det finnes ingen fortid som er så tapt, ingen historie så ødelagt at den ikke kan berøres av barmhjertigheten.
Fullbyrdelsen av Guds kjærlighet
Kjære brødre og søstre, nedferden er ikke et nederlag for Gud, men fullbyrdelsen av hans kjærlighet. Det er ikke en fiasko, men måten han viser at intet sted er for langt borte, intet hjerte for lukket, ingen grav for tett forseglet for hans kjærlighet. Dette trøster oss, dette holder oss oppe. Og om vi til tider synes vi har nådd bunnen, la oss huske: Det er stedet hvorfra Gud kan begynne en ny skapelse. En skapelse bestående av oppreiste mennesker, tilgitte hjerter, tørkede tårer. Påskelørdag er den stille omfavnelsen med hvilken Kristus gir hele skapelsen til Faderen for å gjeninnordne den i hans frelsesplan.
De foregående katekesene i denne serien:
I Jesu barndom:
1. Jesu slektshistorie (Matt 1,1–17). Guds Sønns inntreden i historien
2. Budskapet til Maria (jf. Luk 1,26–38). Lytting og åpenhet
3. «Du skal gi ham navnet Jesus» (Matt 1,21). Budskapet til Josef
4. «Og salig er hun som trodde» (Luk 1,45). Marias gjesting hos Elisabet og Magnificat
5. «Det er født dere en frelser; han er Den salvede, Herren» (jf. Luk 2,11). Jesu fødsel og gjeternes besøk
6. «De fikk se barnet, falt på kne og hyllet ham» (jf. Matt 2,11). Vismennenes besøk hos den nyfødte Kongen
7. «Mine øyne har sett din frelse» (Luk 2,30). Jesu fremstilling i tempelet
8. «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss?» (Luk 2,49). Jesus blir gjenfunnet i tempelet
II. Jesu liv. Møter:
1. Nikodemus. «Dere må bli født på ny» (Joh 3,7)
2. Den samaritanske kvinnen. «La meg få drikke» (Joh 4,7)
3. Sakkeus. «I dag må jeg ta inn hos deg!» (Luk 4,5)
4. Den rike mannen. «Jesus så på ham» (Mark 10,21)
II. Jesu liv. Lignelser:
5. Den barmhjertige faren. «Han var kommet bort og er funnet igjen» (Luk 15,32)
6. Såmannen. «Han talte til dem i mange lignelser» (Matt 13,3)
7. Samaritanen. «Da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (Luk 10,33)
8. Arbeiderne i vingården. «Han sa til dem: ‘Gå bor i vingården, dere også!’» (Matt 20,4)
II. Jesu liv. Helbredelser:
9. Bartimeus. «Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg» (Mark 10,49)
10. Den syke ved Betesda. «Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: ‘Vil du bli frisk?’» (Joh 5,6)
11. Kvinnen som blødde og Jairus’ datter. «Frykt ikke, bare tro!» (Mark 5,36)
12. Den døve som hadde vondt for å tale. «Folk var overveldet og forundret og sa: ‘Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.’» (Mark 7,37)
III. Jesu påske:
1. Forberedelsen av måltidet. «Der skal dere stelle i stand for oss» (Mark 14,15)
2. Forræderiet. «Det er vel ikke meg?» (Mark 14,19)
3. Tilgivelsen. «Han elsket dem helt til det siste» (Joh 13,2)
4. Overgivelsen. «Hvem leter dere etter?» (Joh 18,4)
5. Korsfestelsen. «Jeg tørster» (Joh 19,28)
6. Døden. «Jesus ropte høyt og utåndet» (Mark 15,37)
7. Døden. «En ny grav som ingen ennå var blitt lagt i» (Joh 19,41)
