Norsk

IV. Kristi oppstandelse og utfordringene i dagens verden. 1. Den oppstandne er den levende kilden til vårt håp

Onsdag 15. oktober holdt pave Leo den trettiførste katekesen i jubelårsserien om «Jesus Kristus, vårt håp».

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Da sa Jesus: «[…] Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Joh 10,7.9–10 fra Bibel 2024

Her følger hele katekesen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

I jubellårskatekesene har vi til nå fulgt Jesu liv gjennom evangeliene, fra hans fødsel til hans død og oppstandelse. På denne måten har vår pilegrimsferd i håpet funnet sitt faste grunnlag, sin sikre vei. I den siste delen av reisen vil vi la Kristi mysterium, som kulminerer i oppstandelsen, stråle ut sitt frelsende lys i kontakt med dagens menneskelige og historiske virkelighet, med dens spørsmål og utfordringer.

Vi er motsetningsfulle

Vårt liv preges av utallige hendelser, fulle av ulike nyanser og erfaringer. Iblant er vi glade, iblant lei oss, iblant tilfredse eller stressede, verdsatte, demotiverte. Vi lever travle liv, konsentrerer oss om å oppnå resultater, og når iblant høye, prestisjefylte mål. På den annen side kan vi befinne oss i en slags ventetilstand – i håp om suksess og anerkjennelse som lar vente på seg eller kanskje aldri kommer. Kort sagt, vi lever i en paradoksal situasjon. Vi lengter etter å være lykkelige, men det er svært vanskelig å være det på en varig måte, uten skyggesider. Vi må forholde oss til våre begrensninger og samtidig til vår ubendige trang til å ville overvinne dem. Dypt inne føler vi at det alltid er noe som mangler.

Lengeselen og håpet

I sannhet ble vi ikke skapt til å leve i en mangeltilstand, men i fylde, til å glede oss over livet, og livet i overflod, ifølge Jesu uttrykk i Johannesevangeliet (jf. 10,10).

Denne bunnløse lengselen i vårt hjerte finner ikke sitt endelige svar i roller, makt eller eiendeler, men i vissheten om at det finnes én som stiller seg som garantist for vår iboende drivkraft; i bevisstheten om at vår forventning ikke vil bli skuffet eller være forgjeves. Denne vissheten er håpet. Det betyr ikke å tenke optimistisk: Ofte skuffer optimisme oss, og får forventningene våre til å kollapse, mens håpet lover, og holder det det lover.

Brødre og søstre, den oppstandne Jesus er garantien for at vi skal nå fram til vårt endemål! Han er kilden som slukker vår tørst, den uendelige tørsten etter fylde som Den hellige ånd inngir vårt hjerte. Kristi oppstandelse er nemlig ikke bare en hendelse i menneskehetens historie, men den begivenheten som forvandlet historien innenfra.

En vannkilde

La oss tenke på en vannkilde. Hva kjennetegner den? Den slukker skapningenes tørst og forfrisker dem, vanner jorden og plantene, gjør fruktbart og levende det som ellers ville forbli goldt. Den gir hvile til slitne vandrere og gleder dem med en oase av friskhet. En kilde fremstår som en gave til naturen, til skapningene, til menneskene. Uten vann kan man ikke leve.

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!»

Den oppstandne er den levende kilden som verken tørker ut eller forandrer seg. Han forblir alltid ren og tilgjengelig for enhver som tørster. Og jo mer vi smaker av Guds mysterium, desto mer blir vi tiltrukket av det – uten noen gang å bli helt utørste. I tiende bok av Bekjennelser fanger den hellige Augustin nettopp vårt hjertes umettelige lengsel i sin kjente Hymne til skjønnheten: «Du spredte din duft – jeg pustet den inn og lengter etter deg; jeg smakte, og jeg er sulten og tørst; du rørte ved meg, og jeg brant av lengsel etter din fred» (X, 27, 38).

Med sin oppstandelse ga Jesus oss en varig kilde til liv: Han er Den Levende (jf. Åp 1,18), den som elsker alt som lever, seierherren over all død. Han kan derfor gi oss styrke på vår jordiske vandring og sikre oss fullkommen fred i evigheten. Bare Jesus, som døde og stod opp, svarer på de dypeste spørsmålene i vårt hjerte: Finnes det virkelig et endemål for oss? Har vår eksistens noen mening? Og hvordan kan lidelsen til så mange uskyldige bli forløst?

Han er ved vår side

Den oppstandne Jesus gir oss ikke et svar «fra oven», men er vår reisefelle på denne ofte krevende, smertefulle og mystiske reisen. Bare han kan fylle vår tomme vannflaske når vår tørst blir uutholdelig.

Og han er også endemålet for vår vandring. Uten hans kjærlighet ville livets reise vært en omflakking uten mål og mening, en feilslått ferd som ikke førte fram. Vi er skjøre skapninger. Feilslag hører til vår menneskelighet; syndens sår får oss til å falle, gi opp og fortvile. Å stå opp betyr derimot å reise seg og stå. Den oppstandne garanterer at vi når fram til endemålet, han fører oss hjem, hvor vi er ventet, elsket, frelst. Å vandre med ham vår side betyr å erfare at vi tross alt blir båret, får slukket tørsten og blir styrket i alle prøvelsene og alt slitet, som er som tunge steiner som kan blokkere eller føre vår historie på villspor.

Kjære dere, fra Kristi oppstandelse springer håpet ut. Til tross for livets slit gir det oss en forsmak på en dyp og gledelig ro: den fred som bare han kan gi oss til slutt og for alltid.

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK