Pavens preken ved den marianske jubelårsfeiringen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 12. oktober var evangelieteksten:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. […] (Luk 17,11–19 fra Bibel 2024)

Her følger pave Leos preken:

«Husk på Jesus Kristus, han som ble reist opp fra de døde»

Kjære søstre og brødre,

apostelen Paulus henvender seg i dag til hver og en av oss, slik han gjorde til Timoteus: «Husk på Jesus Kristus, han som ble reist opp fra de døde» (2 Tim 2,8). Mariansk spiritualitet, som nærer vår tro, har Jesus som sitt sentrum. Det samme har søndagen: Hver søndag åpner en ny uke i lyset av hans oppstandelse fra de døde. «Husk på Jesus Kristus»: Det er bare dette som teller, dette skiller menneskelige spiritualitetsformer fra Guds vei. «Bundet i lenker som en forbryter» (vers 9) formaner Paulus oss til ikke å miste sentrum, til ikke å tømme Jesu navn for dets innhold – for dets historie, for dets kors. Det vi anser som overdrevent og korsfester, det reiser Gud opp, for «han kan ikke fornekte seg selv» (vers 13). Jesus er Guds trofasthet, Guds trofasthet mot seg selv. Derfor må søndagen gjøre oss til kristne, det vil si at den må fylle våre følelser og tanker med den brennende erindringen om Jesus, og forvandle måten vi lever sammen på, måten vi bebor jorden. All kristen spiritualitet springer ut fra denne ilden og bidrar til å gjøre den mer levende.

Da Jesus kommenterte helbredelsen av Naaman

Lesningen fra Andre Kongebok (5,14–17) minnet oss om helbredelsen av syreren Naaman. Jesus selv kommenterte denne teksten i synagogen i Nasaret (jf. Luk 4,27), og hans tolkning virket foruroligende på folk i hjembyen. Å si at Gud hadde frelst denne fremmede mannen med hudsykdom snarere enn dem som fantes i Israel, utløste en voldsom reaksjon: «Alle i synagogen ble rasende da de hørte dette. De sprang opp og jaget ham ut av byen. De drev ham mot en skrent i åssiden der byen deres lå, og ville styrte ham utfor» (Luk 4,28–29). Evangelisten nevner ikke Maria, som kan ha vært til stede og opplevd det som den gamle Simeon hadde sagt henne, da hun bar den nyfødte Jesus til tempelet: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2,34–35).

Naamans sykdom og hans rustning

Ja, kjære, «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer» (Hebr 4,12). i historien om syreren Naaman så pave Frans på sin side et gjennomtrengende og aktuelt ord for Kirkens liv. I en tale til Den romeske kurie sa han: «Denne mannen er nødt til å leve med et fryktelig drama: Han lider av en hudsykdom. Hans rustning – den som vinner ham berømmelse – dekker i virkeligheten over et skjørt, såret og sykt menneske. Denne motsetningen møter vi ofte i våre egne liv: Store gaver kan være en rustning som skjuler stor sårbarhet. […] Hadde Naaman bare fortsatt å samle medaljer til rustningen sin, ville han til slutt ha blitt oppslukt av sykdommen: tilsynelatende levende, ja, men innestengt og isolert i sin sykdom» (juletale til Den romerske kurie, 23. desember 2021).

Uten rustning

Fra denne faren befrir Jesus oss – han som ikke bærer noen rustning, men blir født og dør naken; han som gir sin gave uten å kreve at de spedalske som ble helbredet, skal anerkjenne ham: I evangelieteksten er det bare en samaritan som later til å forstå at han er blitt frelst (jf. Luk 17,11–19). Kanskje er det slik at jo færre titler vi har å skryte av, desto tydeligere er det at kjærligheten er gratis. Gud er ren gave, ren nåde, men hvor mange stemmer og overbevisninger kan vel ikke også i dag skille oss fra denne nakne og omveltende sannheten!

Mariansk spiritualitet i evangeliets tjeneste

Brødre og søstre, mariansk spiritualitet er i evangeliets tjeneste: Den avdekker dets enkelhet. Vår kjærlighet til Maria fra Nasaret gjør oss til Jesu disipler, sammen med henne, den lærer oss å vende tilbake til ham, til å grunne over og forbinde det som skjer i vårt liv, der Den oppstandne fortsatt gjester oss og kaller på oss. Mariansk spiritualitet lar oss leve i historien, som himmelen har åpnet seg over, og den hjelper oss å se dem bli spredt, som bar hovmodstanker i hjertet, de mektige styrtet ned fra tronen, de rike bli sendt tomhendte bort. Den forplikter oss til å mette de sultne med gode gaver, løfte opp de lave, å huske på Guds miskunn og stole på hans sterke arm (jf. Luk 1,51–54). Hans rike kommer og involverer oss – Maria ble bedt om samtykke, et ja, som hun ga én gang og så fornyet dag for dag.

Uheldige former for gudsdyrkelse

De spedalske i evangeliet som ikke vender tilbake for å takke, minner oss imidlertid om at Guds nåde kan nå oss uten å finne gjenklang. Den kan helbrede oss uten at vi lar oss involvere. La oss derfor vokte oss for å gå opp til tempelet på en måte som ikke fører oss inn i etterfølgelse av Jesus. Det finnes former for gudsdyrkelse som ikke knytter oss til andre mennesker, og som sløver hjertet vårt. Da opplever vi ikke ekte møter med dem Gud setter i vår vei; vi deltar ikke, slik Maria gjorde, i forandringen av verden og i Magnificats glede. La oss vokte oss for enhver instrumentalisering av troen. Det kan føre til at de som er annerledes — ofte de fattige — blir ansett som fiender, som «spedalske» som må unngås og avvises.

Guds ømhet blir levende i Kirken

Maria følger Jesus, og Jesus går til hvert et menneske, særlig de fattige, de sårede, synderne. Derfor gjør autentisk mariansk spiritualitet Guds ømhet, hans moderskap, levende i Kirken. Som vi leser i den apostoliske formaningen Evangelii Gaudium: «For hver gang vi ser på Maria, får vi igjen troen på ømhetens og kjærlighetens revolusjonerende styrke. I henne ser vi at ydmykhet og ømhet ikke er de svakes, men de sterkes dyder, og at de sterke ikke har behov for å mishandle andre for at føle seg betydningsfulle. Når vi ser på henne, går det opp for oss, at hun, som lovpriste Gud, fordi «han støtte herskere ned fra tronen» og «sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1,52.53) – også er den som sørger for hjemlig varme i vår søken etter rettferdighet» (288).

Hold kristen spiritualitet levende

Kjære dere, la oss i denne verden, som tørster etter rettferdighet og fred, holde levende den kristne spiritualitet, folkefromhet, knyttet til de hendelser og steder som, velsignet av Gud, har forandret jordens ansikt for alltid. La oss gjøre dem til en drivkraft for fornyelse og forvandling, slik jubileet kaller oss til, en tid for omvendelse og oppreisning, nytenkning og frigjøring. Må den allhellige Maria, vårt håp, gå i forbønn for oss og stadig lede oss til Jesus, den korsfestede Herre. I ham finnes frelse for alle.

Se hele messen og angelus med kommentarer på engelsk.

Pave Frans’ preken under den marianske jubelårsfeiringen i 2016. Også dette var den 28. søndag i det alminnelige kirkeår, år C.