Sang i kirke i Beijing påskenatt 30. mars 2024

Norsk

Pavens preken på Kristi kongefest

Messen på Petersplassen søndag 23. november inngikk i jubelårsfeiringen for sangkor. Pave Leo XIV minnet om at målet med kirkesang er å ære Gud og fremme åndelig oppbyggelse.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pave Leo XIVs preken:

«Med frydesang vil vi gå opp til Herrens hus»

Kjære brødre og søstre,

I responsoriesalmen sang vi: «Med frydesang vil vi gå opp til Herrens hus» (jf. Sal 122). Dagens liturgi innbyr oss altså til å vandre sammen, i lovprisning og glede, for å møte Herren Jesus Kristus, universets konge, den milde og ydmyke herskeren, han som er begynnelsen og enden på alle ting. Hans makt er kjærligheten, hans trone er korset, og gjennom korset stråler hans rike ut over verden. «Fra korset hersker han» (jf. hymnen Vexilla Regis), som fredsfyrsten og som rettferdighetens konge, han som i sin lidelse, åpenbarer for verden Guds hjertes umåtelige barmhjertighet. Denne kjærligheten er også inspirasjonen og grunnen til deres sang.

Vi jubler sammen

Kjære korsangere og musikere, det er deres jubelårsfeiring i dag, og dere takker Herren for å ha gitt dere gaven og nåden til å tjene ham ved å bruke deres stemmer og deres talenter til hans ære og til åndelige oppbyggelse av deres søsken (jf. Sacrosanctum Concilium, 120). Deres oppgave er å få andre med i lovprisningen av Gud og å gjøre dem mer delaktige i den liturgiske handling gjennom sang. I dag uttrykker dere fullt ut deres «iubilum», deres jubel, som springer ut fra et hjerte fylt til randen av nådens glede.

«Å synge hører til dem som elsker»

De store sivilisasjonene har gitt oss musikken, for at vi skal kunne uttrykke det vi bærer dypt inni vårt hjerte, og som ordene ikke alltid klarer å formidle. Alle følelser og stemninger som oppstår i vårt indre gjennom et levende forhold til virkeligheten, kan finne en stemme i musikken. Særlig er sang et naturlig og fullstendig uttrykk for mennesket: sinn, følelser, kropp og sjel forenes her for å formidle livets store ting. Som den hellige Augustin minner oss om: «Cantare amantis est» (jf. Sermo 336,1), det vil si: «Å synge hører til dem som elsker». Den som synger, uttrykker kjærlighet, men også hjertets smerte, ømhet og lengsel – og samtidig elsker han eller hun den sangen er rettet til (jf. Enarrationes in Psalmos, 72,1).

Et nytt liv – en ny sang

For Guds folk uttrykker sang bønn og lovprisning, den er den «nye sang» som den oppstandne Kristus oppsender til Faderen og gjør alle døpte delaktige i, som ett eneste legeme besjelet av Åndens nye liv. I Kristus blir vi nådens sangere, Kirkens barn som i den Oppstandne finner grunnen til vår lovprisning. Liturgisk musikk blir slik et meget verdifullt redskap. Ved hjelp av det utfører vi lovprisningstjenesten for Gud og uttrykker vår glede over det nye livet i Kristus.

Å vandre og synge sammen

Den hellige Augustin formaner oss til å vandre syngende, som slitne vandrere som i sangen finner en forsmak på den glede de vil erfare når de når sitt mål. «Syng, men fortsett å gå […] gå frem i det gode» (Sermo 256, 3). Å være med i et kor betyr derfor å gå fremover sammen, holde våre søsken i hånden, hjelpe dem å vandre og sammen lovsynge Gud, trøste dem i lidelser, oppmuntre dem når de ser ut til å ville gi etter for tretthet, oppildne dem når de overveldes av vanskeligheter. Å synge minner oss om at vi er en Kirke på vandring, en ekte synodal virkelighet, i stand til å dele kallet til lovprisning og glede med alle, på en pilegrimsferd av kjærlighet og håp.

Samklang

Også den hellige Ignatius av Antiokia bruker gripende når han knytter korsang til Kirkens enhet: «Ut fra deres enhet og samstemte kjærlighet synges det til Jesus Kristus. La hver enkelt bli et kor, slik at dere i samklangens harmoni tar opp Guds tone i enhet og med én stemme synger til Faderen gjennom Jesus Kristus, så han kan høre dere og kjenne dere på deres gode gjerninger» (Ignatius av Antiokia, Til efeserne, IV). For de ulike stemmene i et kor klinger sammen og skaper én eneste lovsang, et strålende symbol på Kirken, som i kjærlighet forener alle i én eneste velklingende melodi.

Koret er en del av menigheten

Dere tilhører kor som først og fremst virker i liturgisk tjeneste. Dette er en ekte tjeneste som krever forberedelse, troskap, gjensidig forståelse og fremfor alt et dypt åndelig liv, slik at når dere synger, ber dere samtidig og hjelper alle andre å be. Det er en tjeneste som krever disiplin og tjenestevilje, særlig når dere skal forberede en høytidelig liturgi eller en viktig begivenhet for deres menigheter. Koret er en liten familie av forskjellige mennesker forenet av kjærligheten til musikk og av tjenesten. Husk imidlertid at det er menigheten som er deres store familie: Dere stå ikke foran den, men er en del av den, og søker å forene den ved å inspirere og gjøre den engasjert. Som i alle familier kan det oppstå spenninger eller små misforståelser – helt normale ting når man jobber sammen og strever for å oppnå resultater. Vi kan si at koret til en viss grad er et symbol på Kirken som, på vei mot sitt mål, vandrer gjennom historien i lovprisning av Gud. Selv om denne vandringen til tider er full av vanskeligheter og prøvelser, og gledelige stunder veksler med mer krevende, gjør sang reisen lettere og bringer lindring og trøst.

Ikke glem hvorfor dere synger

Søk derfor å gjøre deres kor til et stadig større under av harmoni og skjønnhet, og vær stadig mer et lysende bilde på Kirken som lovpriser sin Herre. Studer nøye Kirkens læreembede. Konsildokumentene angir normene for hvordan deres tjeneste kan utføres på best mulig måte. Fremfor alt: Sørg alltid for å gjøre Guds folk delaktige, uten å falle for fristelsen til å gi en musikalsk oppvisning som forhindrer den liturgiske forsamlingen i å delta aktivt. Vær i dette et tydelig tegn på Kirkens bønn, som gjennom musikkens skjønnhet uttrykker sin kjærlighet til Gud. Pass på at deres åndelige liv alltid er verdig den tjenesten dere utfører, slik at den virkelig kan uttrykke liturgiens nåde.

Under den hellige Cecilias beskyttelse

Jeg stiller dere alle under den hellige Cecilias beskyttelse. Hun var jomfruen og martyren som her i Roma med sitt liv fremførte den vakreste kjærlighetssang, da hun ga seg helt til Kristus og tilbød Kirken sitt lysende vitnesbyrd om tro og kjærlighet. La oss fortsette å vandre syngende, og nok en gang gjøre til vår egen innbydelsen i dagens responsoriesalme: «Med frydesang går vi opp til Herrens hus».