Lumen gentium. 1. Kirkens mysterium, den som er sakrament for foreningen med Gud og for hele menneskeslektens innbyrdes enhet
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Han er den usynlige Guds bilde […]
Han er hodet for kroppen, som er kirken. […]
For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv,
det som er på jorden, og det som er i himmelen,
da han skapte fred ved hans blod på korset.
(Kol 1,15.18.19–20 fra Bibel 2024)
Lumen gentium. 1. Kirkens mysterium, den som er sakrament for foreningen med Gud og for hele menneskeslektens innbyrdes enhet
Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!
Da Det annet vatikankonsil, hvis dokumenter disse katekesene er viet til, ønsket å beskrive Kirken, var det først og fremst opptatt av å forklare hvor den har sin opprinnelse. For å gjøre dette tok man i den dogmatiske konstitusjon Lumen gentium, vedtatt 21. november 1964, opp begrepet «mysterium» fra apostelen Paulus’ brev. Ved å velge dette ordet mente man ikke å si at Kirken er noe uklart eller uforståelig, slik man gjerne kan tro når man hører ordet «mysterium». Tvert imot: Når Paulus bruker ordet, særlig i Efeserbrevet, ønsker han å vise til en virkelighet som tidligere var skjult, men som nå er blitt åpenbart.
Dette gjelder Guds plan, som har ett mål: å forene alle skapninger gjennom Jesus Kristi forsonende gjerning, som ble fullført i hans død på korset. Dette erfares først og fremst i forsamlingen som samles til liturgiske feiring: Der blir forskjellene satt i perspektiv, og det som virkelig teller, er å være sammen fordi man dras av Kristi kjærlighet, han som har revet ned muren som skilte mennesker og sosiale grupper (jf. Ef 2,14). For Paulus er mysteriet åpenbaringen av hva Gud ønsket å fullbyrde for hele menneskeheten, og det blir kjent gjennom lokale erfaringer, som gradvis utvides til å omfatte alle mennesker og til og med universet.
Menneskeheten lever i en fragmenterert tilværelse som den ikke er i stand til å reparere, selv om lengselen etter enhet bor i menneskehjertet. Inn i denne tilværelsen virker Jesu Kristi gjerning. Ved Den hellige ånd overvinner han splittelsens krefter og selve Splitteren. Å være samlet til feiring fordi man tror på evangeliets budskap, oppleves som en dragning utøvd av Kristi kors, som er den ypperste åpenbaringen av Guds kjærlighet. Det er å føle seg sammenkalt av Gud: Derfor brukes begrepet ekklesía, altså en forsamling av mennesker som erkjenner at de er sammenkalt. Det er altså et visst samsvar mellom dette mysteriet og Kirken: Kirken er mysteriet gjort håndgripelig.
Nettopp fordi denne sammenkallingen utgår fra Gud kan den ikke være begrenset til en gruppe mennesker, men er bestemt til å bli hele menneskehetens erfaring. Derfor uttaler Det annet vatikankonsil, ved begynnelsen av konstitusjonen Lumen gentium: «Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet» (nr. 1). Ved bruken av begrepet «sakrament» og den etterfølgende forklaringen ønsker man å si at Kirken i menneskehetens historie er et uttrykk for det Gud ønsker å fullbyrde; ved å se på Kirken kan man derfor i noen grad få innsyn i Guds plan, mysteriet: I denne forstand er Kirken et tegn. Til begrepet «sakrament» føyes også «redskap» for å understreke at Kirken er et aktivt tegn. Når Gud virker i historien, involverer han nemlig menneskene som er mottakere av hans gjerning. Det er gjennom Kirken at Gud når sitt mål om å forene menneskene med seg og med hverandre.
Foreningen med Gud gjenspeiles i foreningen mellom menneskene. Det er dette som er frelseserfaringen. Det er ikke tilfeldig at man i konstitusjonen Lumen gentium, i kapittel VII, som er viet den jordiske Kirkes eskatologiske karakter, i nr. 48 på nytt omtaler Kirken som sakrament, med presiseringen «frelsens»: «Kristus dro nemlig alle til seg da han ble opphøyet fra jorden (jf. Joh 12,32); da han sto opp fra de døde (jf. Rom 6,9), sendte han sin livgivende Ånd over apostlene for ved den å opprette sitt legeme, det vil si Kirken, som frelsens universelle sakrament; idet han nå sitter ved Faderens høyre hånd, virker han uavbrutt i verden og fører menneskene til Kirken, knytter dem sterkere til seg gjennom den og gir dem del i sitt herlighetsfulle liv ved å skjenke dem sitt eget legeme og blod til næring».
Denne teksten gjør det mulig å forstå sammenhengen mellom Jesu påskes forenende gjerning – som er lidelsens, dødens og oppstandelsens mysterium – og Kirkens identitet. Samtidig gjør den oss takknemlige for å få tilhøre Kirken, den oppstandne Kristi legeme og det ene Guds folk som vandrer som pilegrim gjennom historien, og som lever som et helliggjørende nærvær midt i en menneskehet som fortsatt er fragmentert, som et virkekraftig tegn på enhet og forsoning mellom folkene.
De foregående katekesene i denne serien:
Det annet vatikankonsil. Innledende katekese
Dei Verbum:
1. Gud taler til menneskene som sine venner
2. Jesus Kristus åpenbarer Faderen
3. En eneste hellig skatt. Forholdet mellom Skriften og Tradisjonen
4. Den hellige skrift: Guds ord i menneskelige ord
5. Guds Ord i Kirkens liv
***
