Pavens askeonsdagspreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Askeonsdag var det tradisjonell askeonsdagsfeiring på Aventinerhøyden i Roma: Deltakerne gikk i botsprosesjon fra Sant’Anselmo til Santa Sabina, og der ble det feiret askeonsdagsmesse.
Her følger pave Leo XIVs preken:
Kjære brødre og søstre,
ved begynnelsen av hver liturgisk tid oppdager vi med stadig ny glede nåden i å være Kirke – et fellesskap sammenkalt for å høre Guds Ord. Profeten Joel talte til oss, hans stemme trekker hver enkelt ut av sin isolasjon og gjør omvendelse til noe som er nødvendig både personlig og offentlig: «Kall folket sammen, hellige forsamlingen! La de gamle samle seg, og la småbarn og spedbarn komme sammen» (Joel 2,16). Han nevner dem hvis fravær lett kunne rettferdiggjøres: de som mest skrøpelige og minst egnet til store forsamlinger. Deretter omtaler han brudgommen og bruden: Det er som han kaller dem ut av deres intime liv, for at de skal føle seg som del av et større fellesskap. Så er det prestenes tur, de som allerede – nesten av plikt – befinner seg «mellom forhall og alteret» (vers 17). De blir bedt om å gråte og finne de rette ordene på alles vegne: «Herre, spar ditt folk» (vers 17).
En intens tid for fellesskap
Også i dag er fastetiden en intens tid for fellesskap: «Kall folket sammen, hellige forsamlingen» (Joel 2,16). Vi vet at det blir stadig vanskeligere å bringe sammen mennesker og få dem til å føle seg som et folk — ikke på en nasjonalistisk eller aggressiv måte, men i et fellesskap der hver enkelt finner sin plass. Men her formes til og med et folk som erkjenner sine synder: Det onde kommer ikke fra antatte fiender, men har berørt vårt hjerte, finnes i vårt liv og må møtes med modig ansvarlighet. Vi må innrømme at dette er en holdning som går mot strømmen, men samtidig utgjør den et ekte, ærlig og tiltrekkende alternativ i en tid der det er så lett å føle seg maktesløs i en verden som står i brann. Ja, Kirken er også en profeti om et fellesskap som bekjenner sine synder.
Å våge en eksodus sammen
Selvfølgelig er synd personlig, men den tar form i de reelle og digitale miljøene vi beveger oss i, i de holdningene vi påvirker hverandre med, ofte innenfor reelle «syndens strukturer» av økonomisk, kulturell, politisk og til og med religiøs art. Skriften lærer oss at det å stille den levende Gud opp mot avgudsdyrkelsen betyr å våge friheten og å finne den igjen gjennom en eksodus, en vandring. Ikke lenger lammet, stive eller trygge i våre egne posisjoner, men samlet for å bevege oss og endre oss. Hvor sjeldent det er å finne voksne som angrer og vender om — mennesker, virksomheter og institusjoner som erkjenner at de har gjort noe galt!
Fastetidens misjonsdimensjon
For oss i dag handler det nettopp om denne muligheten. Og det er ingen tilfeldighet at mange unge, også i sekulære miljøer, tydeligere enn før føler seg kalt av denne dagen, askeonsdag. For det er særlig de unge som klart innser at det er mulig å leve på en mer rettferdig måte, og at det må tas ansvar for det som ikke er riktig i Kirken og i verden. Så vi må begynne der vi kan, med dem som ønsker å delta. «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» (2 Kor 6,2). La oss derfor ta imot fastetidens misjonsdimensjon – selvsagt ikke for å distrahere oss fra arbeidet med oss selv, men for å åpne dette arbeidet for de mange urolige mennesker av god vilje som søker etter måter å fornye sitt liv på, med Guds rike og hans rettferdighet som perspektiv.
«Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?»
«Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?» (Joel 2,17). Profetens spørsmål er som en spore. Det minner også oss om de tankene som melder seg hos dem som betrakter Guds folk utenfra. Fastetiden kaller oss til en slik helomvending – til omvendelse – som gjør vår forkynnelse mer troverdig.
Offentlig askevigsel og utdeling av asken: botspedagogikk
For seksti år siden, noen få uker etter avslutningen av Det annet vatikankonsil, ønsket den hellige Paul VI å feire askevigsel og utdeling av asken offentlig. Under en generalaudiens i Peterskirken gjorde han den synlig for alle – den gesten som også vi straks skal utføre. Han omtalte den som en «streng og gripende botsseremoni» (Paul VI, generalaudiens, 23. februar 1966), en handling som utfordrer sunn fornuft og samtidig fanger opp kulturens dypere spørsmål. Han sa: «Vi moderne mennesker kan spørre oss om denne pedagogikken fremdeles er forståelig. Vi svarer ja. For den er realistisk. Det er en streng påminnelse om sannheten. Den fører oss tilbake til en rett forståelse av vår eksistens og vår bestemmelse.»
Denne «botspedagogikken» – sa Paul VI – overrasker det moderne menneske på to måter: for det første med hensyn til «dets enorme potensial for selvbedrag, for selvsuggesjon og for systematisk selvlureri om livets realiteter og dets verdier». For det andre med hensyn til «den grunnleggende pessimisme» som pave Montini fant overalt: «Det meste av det som i dag kommer til uttrykk innen filosofi, litteratur og underholdning», sa han, «ender med å proklamere den uunngåelige tomheten i alt, livets enorme tristhet, det absurdes og intethetens metafysikk. Dette er en apologi for asken.»
Asken etter en verden i brann
I dag kan vi se hvor profetiske hans ord var. I asken på vårt hode kan vi ane tyngden av en verden i brann, av hele byer ødelagt av krig: Det er asken etter folkeretten og asken etter rettferd mellom folk, asken etter hele økosystemer og etter harmonien mellom folk, asken etter kritisk tenkning og etter gammel lokal visdom, asken etter den sansen for det hellige som finnes i enhver skapning.
«Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi»
«Hvor er deres Gud?» spør folkene seg. Ja, kjære dere, historien, og enda mer vår egen samvittighet, maner oss til å kalle døden ved navn, å bære dens tegn, men samtidig å vitne om oppstandelsen. Å bekjenne våre synder fordi vi ønsker å vende om er allerede et forvarsel og et vitnesbyrd om oppstandelsen: Det betyr nemlig ikke å bli værende i asken, men å reise seg og bygge opp igjen. Da vil påskens triduum, som vi feirer som fastevandringens høydepunkt, utfolde all sin skjønnhet og mening. Dette vil skje hvis vi gjennom bot deltar i overgangen fra død til liv, fra maktesløshet til Guds muligheter.
Stasjonskirkene og martyrene
Både de gamle og samtidige martyrer skinner som pionerer på vår vei mot påske. Den gamle romerske tradisjonen med fastestasjoner – hvorav dagens er den første – er lærerik: Den viser både til å bevege seg, som pilegrimer, og til å stanse opp – statio – ved martyrenes minnesteder, over hvilke basilikaene i Roma er reist. Er ikke dette en oppfordring til å følge sporene etter de beundringsverdige vitnesbyrdene som nå finnes spredt over hele verden? La oss gjøre oss kjent med stedene, historiene og navnene til dem som valgte saligprisningenes vei og fulgte den til enden. Dette er en mengde frø som, selv når de tilsynelatende bare ble borte, i jorden forberedte den rike avlingen som det er vår oppgave å høste. Slik vi hørte i evangeliet, frigjør fastetiden oss fra ønsket om å bli sett for enhver pris (jf. Matt 6,2.5.16), og lærer oss i stedet å se det som blir til, det som vokser, og den driver oss til å tjene det. Det er den dype harmonien som tar form, i det skjulte, med livets Gud, vår Far og alles Far, hos dem som faster, ber og elsker. Til ham retter vi hele vårt vesen, hele vårt hjerte, med nøkternhet og glede.
