Pave Leos fredsrefleksjon ved bønnevigilien

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Tro kan flytte fjell

Kjære brødre og søstre,

deres bønn er uttrykk for den tro som ifølge Jesu ord flytter fjell (jf. Matt 17,20). Takk for at dere tok imot innbydelsen og har samlet dere her ved Peters grav, og på mange andre steder i verden for å be for fred. Krig splitter; håp forener. Maktarroganse tramper på andre, kjærligheten løfter opp. Avgudsdyrkelse gjør blind, den levende Gud opplyser. Litt tro, en smule tro, er tilstrekkelig, kjære dere, for sammen – som menneskehet og med menneskelighet – å møte denne dramatiske timen i historien. For bønn er ikke et tilfluktssted for å unndra oss vårt ansvar, ikke et bedøvelsesmiddel for å unngå smerten som så mye urettferdighet utløser. Bønn er derimot det mest uselviske, universelle og kraftfulle svaret på død: Vi er et folk som allerede er i ferd med å stå opp! I hver av oss, i ethvert menneske, lærer den indre Mesteren oss fred, driver oss til å møtes og inngir bønn. Så la oss løfte blikket! La oss reise oss opp fra ruinene! Ingenting kan låse oss fast i en forutbestemt skjebne, heller ikke i denne verden hvor det tilsynelatende ikke er nok graver, for man fortsetter å korsfeste, å utslette liv, uten rett og uten nåde.

Aldri mer krig!

I forbindelse med Irak-krisen i 2003 sa den hellige Johannes Paul II, et utrettelig fredens vitne, med bevegelse: «Jeg tilhører den generasjonen som opplevde andre verdenskrig og overlevde den. Det er min plikt å si til alle unge mennesker, til alle som er yngre enn meg og ikke har hatt denne erfaringen: ‘Aldri mer krig!’, slik pave Paul VI sa under sitt første besøk til De forente nasjoner. Vi må gjøre alt som lar seg gjøre! Vi vet godt at fred ikke er mulig for enhver pris. Men vi vet alle hvor stort dette ansvaret er» (angelus, 16. mars 2003). I kveld gjør jeg hans – svært aktuelle – appell til min egen.

Velg å tjene Guds rike

Bønn lærer oss å handle. I bønnen forenes menneskets begrensede muligheter med Guds ubegrensede muligheter. Tanker, ord og gjerninger bryter da det ondes djevelske lenke og stilles i tjeneste for Guds rike: et rike der det verken finnes sverd, droner, hevn, banalisering av det onde eller urettmessig vinning, men bare verdighet, forståelse, tilgivelse. Her har vi en demning mot den allmaktsgalskapen som omgir oss og som blir stadig mer uforutsigbar og aggressiv. Menneskefamilien er kommet i alvorlig ubalanse. Selv Guds hellige navn – han som er livets Gud – blir dratt inn i taler om død. Da forsvinner en verden av brødre og søstre én Far i himmelen, og som i et nattlig mareritt befolkes virkeligheten av fiender. Overalt oppfatter man trusler, i stedet for kall til å lytte og møtes. Brødre og søstre, de som ber er seg bevisst sine begrensninger; de dreper ikke og truer heller ikke med død. De som derimot har vendt ryggen til den levende Gud, er underlagt døden, for å gjøre seg selv og sin egen makt til en stum, blind og døv avgud (jf. Sal 115,4–8), som de ofrer alle verdier til og krever at hele verden skal bøye kne for.

«Med freden er intet tapt, med krigen kan alt være det»

Slutt med selvdyrkelse og pengedyrkelse! Slutt med maktdemonstrasjoner! Slutt med krig! Den sanne styrke viser seg i tjeneste for livet. Med evangelisk enkelhet skrev den hellige Johannes XXIII: «Freden tjener alle: de enkelte, familiene, nasjonene, hele menneskeheten». Og han gjentok Pius XIIs fyndige ord og la til: «Med freden er intet tapt, med krigen kan alt være det» (Pacem in terris, 116).

Velg fred

Så la oss forene den moralske og åndelige kraften til millioner, ja milliarder av menn og kvinner, eldre og unge, som i dag tror på fred, som i dag velger fred, som steller med sårene og reparerer skadene etter krigens vanvidd. Jeg får mange brev fra barn fra konfliktområder. Når man leser dem, oppfatter man gjennom barnas uskyld og sannferdighet alt det grusomme og umenneskelige i handlinger som enkelte voksne skryter av med stolthet. La oss lytte til barnas stemme!

Vårt felles ansvar

Kjære brødre og søstre, utvilsomt påhviler det nasjonenes ledere et ufravikelig ansvar. Til dem roper vi: Stopp! Det er på tide med fred! Sett dere til dialogens og forhandlingens bord, ikke til bord der opprustning planlegges og dødbringende handlinger vedtas! Et ikke mindre ansvar påligger imidlertid også oss selv, menn og kvinner fra mange forskjellige land: en enorm menneskemengde som forkaster krig – ikke bare i ord, men i gjerning. Bønn forplikter oss til å vende om fra det som fortsatt finnes av voldelig i vårt hjerte og sinn: La oss vende om til et fredens rike, som bygges dag for dag, i hjem, på skoler, i nabolag, i sivile og religiøse fellesskap. Polemikk og resignasjon må da vike for vennskap og en møtets kultur. La oss igjen tro på kjærligheten, på måtehold, på god politikk. La oss forme oss selv og engasjere oss personlig, hver enkelt ved å svare på sitt eget kall. Hver og en har sin egen plass i fredens mosaikk!

Ting tar tid

Som andre eldgamle former for bønn har rosenkransbønnen i kveld forent oss i sin regelmessige rytme, som bygger på gjentagelse: Det er slik fred vinner terreng, ord etter ord, gjerning etter gjerning, akkurat som en stein uthules dråpe for dråpe, som en vev vokser bevegelse etter bevegelse. Dette er livets lange tider, et tegn på Guds tålmodighet. Vi må ikke la oss rive med av akselerasjonen i en verden som ikke vet hva den jager etter, for å vende tilbake til å tjene livets rytme, skaperverkets harmoni, og lege dets sår. Slik pave Frans lærte oss: «Det trengs fredsbyggere som er villige til å sette i gang prosesser for helbredelse og fornyede møter, med oppfinnsomhet og mot» (Fratelli tutti, 225). Det finnes nemlig «en fredens ‘arkitektur’, der de ulike institusjonene i samfunnet deltar, hver innenfor sitt ansvarsområde, men det finnes også et ‘fredens håndverk’ som angår oss selv» (ibid., 231).

Lyd Gud mer enn mennesker

Kjære brødre og søstre, la oss vende hjem med et forsett om alltid å be, uten å miste motet, og om virkelig å omvende vårt hjerte. Kirken er et stort folk i tjeneste for forsoning og fred. Den beveger seg fremover uten å vakle, selv om avvisningen av krigens logikk kan koste den misforståelse og forakt. Den forkynner fredens evangelium og lærer oss å lyde Gud mer enn mennesker, særlig når andre menneskers uendelige verdighet settes i fare av stadige brudd på folkeretten. «Over hele verden er det ønskelig at hvert fellesskap blir et ‘fredens hus’, hvor man lærer å ta brodden av fiendtlighet gjennom dialog, hvor rettferdighet og tilgivelse praktiseres. I dag mer enn noensinne må vi [..] vise at fred ikke er en utopi» (budskap til den 59. Verdensdagen for fred, 1. januar 2026).

Aldri mer krig!

Brødre og søstre av alle språk, folk og nasjon: Vi er en eneste familie som gråter, som håper og som reiser seg igjen. «Aldri mer krig, en farlig ferd uten retur, aldri mer krig, en spiral av sorg og vold.» (Johannes Paul II, bønn for fred, 2. februar 1991).

Bønn

Kjære dere, fred være med dere alle! Det er den oppstandne Kristi fred, frukten av hans kjærlighetsoffer på korset. Derfor retter vi vår bønn til ham:

Herre Jesus,
du beseiret døden uten våpen og uten vold:
Med fredens kraft brøt du dens makt.
Gi oss din fred,
som til de usikre kvinnene påskemorgen,
og til disiplene, som var redde og holdt seg i skjul.
Send din Ånd,
åndedrettet som gir liv, som forsoner,
som gjør motstandere og fiender til brødre og søstre.
Inngi oss Marias, din mors, tillit.
Med sønderrevet hjerte stod hun under ditt kors,
fast i troen på at du skulle oppstå.
Må krigens galskap ta slutt,
og jorden bli stelt og dyrket av dem som fortsatt
vet å frembringe, verne om og elske livet.
Hør oss, livets Herre!

REFLEKSJONEN PÅ ANDRE SPRÅK

Hele bønnevigilien. Først hilser paven på alle dem som skulle følge bønnevigilien utenfra, på Petersplassen.