Pavens pinsepreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Pinsedag var evangelieteksten:
Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødenes ledere hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa [Jesus] til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19–23 fra Bibel 2024)
Her følger pave Leo XIVs preken:
Pinsen er en påskefest
Kjære brødre og søstre,
påsketiden når i dag, pinsedag, sin fullendelse. For å fremheve enheten i denne frelsesbegivenheten tar evangeliet oss igjen tilbake til «den første dagen i uken» (Joh 20,19), altså til den nye dagen da den oppstandne Jesus viser seg for disiplene og lar dem se «sine hender og sin side» (vers 20). Herren åpenbarer sitt herlighetsfylte legeme, nærmere bestemt sine sår, sårmerkene etter korsfestelsen. Disse sårmerkene, som er mer talende enn enhver tale, er nå forvandlet: Han som var død lever i all evighet.
Når disiplene ser Herren, vender også de tilbake til livet: De var redde og hadde stengt seg inne i salen ovenpå, men Jesus kommer inn selv om dørene er lukket, og han fyller dem med glede. Han går gjennom vår død, åpner graven på vidt gap når vi ikke lenger har noen vei ut. Til handlingen føyer Kristus ordet: «Fred være med dere!» (vers 19); og straks etter ånder han Den hellige ånd på disiplene. Den oppstandne er full av liv: Etter, som sant menneske, å ha vist dem legemets liv, skjenker han, som Fars elskede Sønn, som ble vår bror og frelser, dem Guds liv. I den samme salen der han hadde innstiftet den nye og evige pakt utøser Jesus Ånden: Stedet for nattverdenen og forræderiet forvandles; fra å være apostlenes grav blir den til oppstandelsens skjød for hele Kirken. Så pinsen er en påskefest og en fest for Kristi legeme, som ved nåde er vi selv.
Når vi nå feirer dette mysteriet, ønsker jeg å se nærmere på tre aspekter.
Fredens Ånd
For det første: Den oppstandnes Ånd er fredens Ånd. Gjennom sin påske skaper Kristus fred mellom Gud og menneskeheten, og Den hellige ånd inngir freden i hjertene og sprer den i verden. Denne freden kommer av tilgivelse, og den fører oss til tilgivelse: Den begynner med den tilgivelse som Jesus selv skjenker, han som ble forrådt, dømt, korsfestet av oss. Han overrasker oss med sin kjærlighet, og det er nettopp han, Den oppstandne, som sier: «Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt» (Joh 20,23). Med disse ordene betror Jesus oss et guddommelig verk, for bare Gud kan tilgi synder (jf. Mark 2,7). Denne myndigheten blir skjenket som tegn på universell forsoning: Herren utøser fredens Ånd fra den ene enden av historien til den andre, for han som har frelst alle fra døden, holder ingen utenfor. Den hellige ånd er jo Herre og livgiver helt fra begynnelsen av, ved skapelsen, da han svevde over vannet (jf. 1 Mos 1,2) og nå ved gjenoppreisningen forandrer han verdenshistorien: Pinsen fullendes virkelig som festen for den nye pakt, altså pakten mellom Gud og alle folkeslag på jorden. Mens lyden fra himmelen, vinden og tungene av ild i salen ovenpå minner oss om de gamle tegnene på Sinai (jf. Apg 2,2–3; 2 Mos 19,16–19), blir Guds hellige lov skrevet i hjertene, risset inn av Ånden med kjærlighetens tegn i Kristi kjød og i hans legeme, som er Kirken.
Denne loven er fredens lov: Det er kjærlighetens dobbelte bud, som Ånden minner oss om ved hvert hjerteslag. Med vårt hjerte kan vi derfor be: «Veni Sancte Spiritus», for han er allerede blitt skjenket oss. Vi kan lengte etter ham, for han er allerede blitt lovet oss. Vi kan ta imot ham, for han er selv sjelens venn og milde gjest.
Misjonens Ånd
Et annet aspekt: Den oppstandnes ånd er misjonens ånd: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20,21). Slik blir også vi delaktige i Jesus sendelse: sendelsen til ham som går ut fra Gud og vender tilbake til Gud i Åndens kraft, den Ånd som utgår fra Far og Sønnen, som sammen med dem blir tilbedt og forherliget som én Gud. Den hellige ånd er Kristi levende kjærlighet, som gjennomtrenger oss, som driver oss frem, som støtter oss i sendelsen (jf. 2 Kor 5,14). Når han gir apostlene kraft til å uttrykke seg på mange språk (jf. Apg 2,4), lærer denne Ånden også menneskeheten frelsens ord. Etter at Den oppstandne har åndet på dem, kommer denne forkynnelsen fra deres munn; den har stemmen til Peter og de som er med ham. Det er nettopp pinsedag at apostlene begynner å forkynne den korsfestede og oppstandne Jesus: «Guds storverk» (Apg 2,11) sammenfattes alle i frelsen, som begynner med troen. For Den hellige ånds første verk i oss er jo troen ved hvilken vi bekjenner «Jesus er Herre» (1 Kor 12,3). Denne troen lever og kommer til uttrykk i alle gode gjerninger, i alt som gjøres av barmhjertighet og dyd. Guds verk er altså vi, som i dag er kommet hit fra hele verden, innbudt til Herrens bord, som sammen lytter til hans ord og blir sendt ut for å vitne om det overalt.
Kjære dere, vi er virkelig delaktige i evangeliet: Hele Kirken er ikke bare vokter for det, men aktør. Ved Den hellige ånds kraft blir vår forkynnelse full av glede og håp, for vi – nettopp vi – er det nye i verden, jordens lys og salt (jf. Matt 5,13–14). Ganske visst ikke på grunn av våre egne fortjenester eller privilegier, men på grunn av Herrens ord, som helliggjør synderen, helbreder den spedalske, gjør den som har fornektet ham til en apostel. På den ene side ser vi tydelig at det finnes forandringer som ikke fornyer verden, men som gjennom feil og vold gjør den eldre. På den annen side opplyser Den hellige ånd sinnene og vekker ny livskraft i hjertene. Slik forvandler han historien og åpner den for frelsen, det vil si for gaven som den ene Herre deler med alle. Kirkens sendelse vitner om denne gaven, og forvandler verdens kaos til fellesskap med Gud og med hverandre.
Sannhetens Ånd
Denne sendelsen begynner med å si sannheten om Gud og mennesket, for Den oppstandnes ånd er «sannhetens Ånd» (Joh 14,17), som Herren selv lovet oss, idet han ba om enhet for sin Kirke – en enhet grunnlagt på Guds kjærlighet, kilden til vår kjærlighet. Ånden, som har talt ved profetene, fremmer alltid enhet i sannheten, for han vekker i oss forståelse, harmoni og sammenheng mellom liv og tro. Slik den hellige Augustin lærer: «Den hellige ånd ville at dette skulle være tegnet på hans nærvær» (Sermo 269,1): gaven av tungemål som blir forstått i den ene tro. Talsmannen forsvarer oss da mot alt som hindrer denne forståelsen: partiskhet, hykleri, moteretninger som tilslører evangeliets lys. Sannheten, som Gud skjenker oss, forblir altså et frigjørende ord for alle folkeslag, et budskap som forvandler enhver kultur innenfra.
For Den oppstandnes Ånd blir ikke utøst én gang for alle og så aldri mer, men stadig. Liksom eukaristien er nærværet av den levende Kristus, som alltid nærer oss, slik preger Den hellige ånd sitt segl inn i oss i dåpen, og det gjør oss til kristne; i fermingen, som gjør oss til vitner; i ordinasjonen, som innsetter tjenere og hyrder for Guds folk. I hvert sakrament er han dator munerum [giveren av gaver], kilden til hellighet som mangfoldiggjør gaver og nådegaver i bønn, i barmhjertighetsgjerninger, i studiet av Guds ord. Slik apostelen lærer: «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det [felles] gode» (1 Kor 12,7). Nettopp derfor er vi Kirken, ett eneste legeme som lever av Gud og tjener verden. Takket være Ånden kan vi bringe alle den sanne fred, den frelsende sannheten, det vil si Kristus, Herren, selv.
Bønn
Kjære dere, la oss i dag, med brennende hjerte, be Den oppstandnes Ånd frelse oss fra krigens onde. Krig blir ikke vunnet av en supermakt, men av kjærlighetens allmakt. La oss be ham befri menneskeheten fra nød og elendighet, som ikke løses av en umåtelig rikdom, men forløses av en uuttømmelig gave. La oss be ham helbrede oss fra syndens sår, gjennom forløsningen som er forkynt for alle folkeslag i Jesu navn. Dette er nåden som inngir apostlene mot: Må han inngi også oss dette motet i dag og alltid, ved Marias, Kirkens mors, forbønn.
