Johannes Paul XXIII den 25. januar 1959 i Paulusbasilikaen

Norsk

Sacrosanctum concilium. 2. Liturgireformen: tradisjon og utvikling

Onsdag 27. mai fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. (Rom 15,4–6 fra Bibel 2024)

Sacrosanctum concilium. 2. Liturgireformen: tradisjon og utvikling

Brødre og søstre, god dag og velkommen!

i encyklikaen Mediator Dei, skriver den ærverdige Pius XII at «Kirken er en levende organisme, og derfor vokser og utvikler den seg også når det gjelder den hellige liturgi – samtidig som integriteten i dens lære forblir bevart; den tilpasser seg og innretter seg etter de behov og omstendigheter som oppstår i tidens løp» (I, V).

I full kontinuitet med dette prinsippet erkjenner Det annet vatikankonsil i innledningen til konstitusjonen Sacrosanctum concilium (SC) at «å ha ganske særskilte grunner for også å sørge for liturgiens fornyelse og fremme» (nr. 1). Konsilfedrene var jo kommet sammen med det mål «å fremme de troendes kristenliv, å tilpasse de institusjoner som er forandringens lov underkastet, til vår tids behov, å fremme slikt som kan bidra til alle Kristustroendes enhet, og å understøtte alt som kan hjelpe til å kalle menneskeheten inn i Kirkens skjød» (ibid.).

På det historiske tidspunktet var behovet for en fornyelse av de rituelle formene sterkt merkbart. Gjennom disse formene hadde Kirken i århundrer kunnet herliggjøre Gud og helliggjøre det kristne folk. Takket være den liturgiske bevegelse hadde en overbevisning modnet, senere uttrykt av den hellige Johannes Paul II, om at «det finnes en svært nær og organisk forbindelse mellom fornyelse av liturgien og fornyelse av hele Kirkens liv. Ikke bare handler Kirken i liturgien, men uttrykker seg også i den, og fra liturgien henter den sin livskraft» (Dominicae cenae, 13).

For å lette de troendes tilgang til den nådens rikdom som formidles i den hellige liturgi, angir konstitusjonen Sacrosanctum Concilium derfor med en meget treffende formulering retningen å følge: «å respektere den sunne tradisjon, og la veien stå åpen for et legitimt fremskritt» (jf. SC 23).

I denne hensiktserklæringen så pave Benedikt XVI konsilfedrenes «reformprogram», «i balanse mellom fortidens store liturgiske tradisjon og fremtiden». Han bemerket at «ofte blir tradisjon og fremskritt stilt opp mot hverandre, på en klønete måte», mens de «i virkeligheten utfyller hverandre: Tradisjonen er en levende virkelighet og rommer derfor prinsippet om utvikling, om fremskritt. Det er som om tradisjonens elv bærer også sin kilde i seg og strømmer mot munningen» (tale til deltakerne i konferansen ved det pavelige liturgiske institutt Sant’Anselmo, 6. mai 2011).

Konsilet bekrefter legitimiteten til et slikt fremskritt, forankret i den autentiske tradisjonen, og skiller i liturgien mellom «en uforanderlig del, innstiftet av Gud», og «deler som kan eller til og med bør endres etter som tidene skifter – nemlig i den grad det viser seg at elementer som mindre svarer til liturgiens eget indre vesen, eller som nå er blitt uegnet, har fått innpass i den» (SC 21). Opp gjennom århundrene har slike endringer stadig funnet sted, for å gjøre det mulig for de troende gjennom liturgiske handlinger på fruktbar måte å delta i Kristi påskemysterium, som er grunnlaget for den kristne tro. Kirkens gudsdyrkelse er slik blitt «inkarnert» i hver epokes kulturelle former, og har samtidig vært i stand til å påvirke og til og med forandre dem. Slik har liturgien i århundrer vært en drivkraft for evangelisering. I dag må denne energien fornyes i kontinuitet med den autentiske og levende katolske tradisjonen, for å føre de troende til sannhetens fylde.

Det er derfor forståelig at konsilfedrene anbefalte at man alltid ved en gjennomføring av en revisjon av ritene, når det er til «Kirkens sanne beste», «må være fullt viss på at de nye former betyr en på sett og vis organisk utvikling av dem som allerede eksisterer» (SC 23). Til beste for hele Kirken må det forut for enhver reform alltid gå «et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt» (ibid.). Det konsiliære læreembetet oppfordrer dermed til å unngå forvirring blant de troende, og til å avstå fra å legge til, fjerne eller endre noe i liturgien på eget initiativ (jf. SC 22). Det fremskrittet som konstitusjonen omtaler, truer slett ikke det kirkelige fellesskapet: Det søker snarere å styrke og fremme det.

Jeg oppfordrer derfor alle som er kalt til å forberede feiringen av de guddommelige mysterier, særlig de prestene som leder messen, til alltid å bevare respekten for liturgiens tekster og ordninger – en respekt som springer ut av en indre holdning av åpenhet og tillit til Gud – og vise ydmykhet overfor Guds storhet og oppriktig troskap mot det kirkelige fellesskapet.

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK