Pave Leos preken ved minnemarkeringen for vår tids martyrer og vitner for troen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Brødre og søstre,

«jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors» (Gal 6,14). Vi er samlet ved apostelen Paulus’ grav, og det er hans ord som innleder denne minnemarkeringen for det 21. århundres martyrer og vitner for troen, på festen for opphøyelsen av det hellige kors.

Ved foten av Kristi kors, «de kristnes håp»

Ved foten av Kristi kors, vår frelse, som blir beskrevet som «de kristnes håp» og «martyrenes herlighet» (jf. vesper i den bysantiske liturgien for festen for korsets opphøyelse), hilser jeg representantene for de ortodokse kirkene, for de gamle østlige kirkene, for de kristne fellesskapene og for de økumeniske organisasjonene, som jeg takker for å ha tatt imot min innbydelse til denne feiringen. En fredens omfavnelse til dere alle!

Kjærligheten er sterkere enn døden

Vi er overbevist om at martyria helt til døden er «det mest sanne felleskap som finnes med Kristus, han som utgjøt sitt blod og ved dette offeret bringer nær dem som var langt borte(jf. Ef 2,13)» (Ut unum sint, 84). Også i dag kan vi, sammen med Johannes Paul II, hevde at der hvor hat synes å ha gjennomtrengt alle sider ved livet, viste disse modige evangeliets tjenerne og troens martyrer tydelig at «kjærligheten er sterkere enn døden» (minnemarkering for det 20. århundres trosvitner, 7. mai 2000).

Våre sykdommer tok han …

Med blikket festet på Den korsfestede minnes vi disse våre brødre og søstre. Med sitt kors viste Jesus oss Guds sanne ansikt, hans uendelige medlidenhet med menneskeheten; han tok på seg verdens hat og vold for å dele skjebne med alle som blir ydmyket og undertrykt: «Våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» (Jes 53,4).

De mange som bærer Herrens kors

Mange brødre og søstre bærer også i dag Herrens kors på grunn av sitt trosvitnesbyrd i vanskelige situasjoner og fiendtlige omgivelser: Som han blir de forfulgt, dømt og drept. Om dem sier Jesus: «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis» (Matt 5,10–11). Det er kvinner og menn, ordensfolk, legfolk og prester, som med sitt liv betaler for sin troskap mot evangeliet, sin innsats for rettferdighet, sin kamp for religionsfrihet der den fortsatt blir krenket, og sin solidaritet med de fattigste. Ifølge verdens kriterier er de blitt «beseiret». I virkeligheten, slik Visdommens bok sier oss: «Slik menneskene så det, ble de straffet; selv er de fylt av håp om udødelighet» (Visd 3,4).

Et håp fylt av udødelighet

Brødre og søstre, i dette jubelåret feirer vi disse modige trosvitnenes håp. Det er et håp fylt av udødelighet fordi deres martyrium fortsetter å spre evangeliet i en verden preget av hat, vold og krig; det er et håp fylt av udødelighet fordi selv om deres kropp ble drept, kan ingen kvele deres stemme eller utslette den kjærlighet de ga; det er et håp fylt av udødelighet fordi deres vitnesbyrd forblir som en profeti om det godes seier over det onde.

Når jeg er svak, da er jeg sterk

Ja, deres håp er et fredelig håp. De vitnet om troen uten noensinne å bruke makt og vold, men ved å omfavne evangeliets svake og milde kraft, i tråd med apostelen Paulus’ ord: «Jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. […] For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12,9–10).

Tre eksempler

Jeg tenker på den evangeliske styrken til søster Dorothy Stang, som engasjerte seg for de jordløse i Amazonas: Til dem som ville drepe henne og ba henne om et våpen, viste hun bibelen og svarte: «Dette er mitt eneste våpen». Jeg tenker på pater Ragheed Ganni, en kaldeisk prest fra Mosul i Irak, som lot være å kjempe, for i stedet å vitne om hvordan en ekte kristen oppfører seg. Jeg tenker på bror Francis Tofi, anglikaner og medlem av Melanesian Brotherhood, som ga sitt liv for fred på Salomonøyene. Det er mange eksempler vi kunne ha tatt, for selv om 1900-tallets store diktaturer er over, har forfølgelsen av kristne over dessverre ikke opphørt; tvert imot har den økt på enkelte steder i verden.

En freske

Disse modige evangeliets tjenere og troens martyrer «utgjør en stor freske av den kristne menneskeheten […] En freske av saligprisningenes evangelium, levd helt til blodsutgytelse» (den hellige Johannes Paul II, minnemarkering for det 20. århundres trosvitner, 7. mai 2000).

Den katolske kirke ønsker å bevare minnet om alle kristne martyrer

Kjære brødre og søstre, vi kan ikke og vi vil ikke glemme. Vi vil huske. Vi gjør det i visshet om at som i de første århundrene er «martyrenes blod Kirkens såkorn» (Tertullian) også i det tredje tusenåret. Vi vil bevare minnet sammen med våre brødre og søstre fra andre kirker og kristne fellesskap. Jeg ønsker derfor å bekrefte Den katolske kirkes engasjement for å bevare minnet om troens vitner fra alle kristne tradisjoner. Kommisjonen for nye martyrer i Dikasteriet for helligkåringer utfører denne oppgaven i samarbeid med Dikasteriet for fremme av kristen enhet.

Blodets økumenikk

Som vi erkjente under synoden nå nylig, forener blodets økumenikk «kristne med ulik bakgrunn, som sammen gir sitt liv for troen på Jesus Kristus. Deres martyriums vitnesbyrd taler sterkere enn ord: Enheten springer ut av Herrens kors» (XVI ordinære bispesynode, sluttdokument, 23). Måtte så mange vitners blod fremskynde den dagen da vi skal drikke av den samme frelsens kalk!

Making the world a better place

Kjære dere, et pakistansk barn, Abish Masih, som ble drept i et angrep mot Den katolske kirke, hadde skrevet følgende i sitt skrivehefte: «Making the world a better place», «å gjøre verden til et bedre sted». Må dette barnets drøm drive oss til med mot å vitne om vår tro, slik at vi sammen kan være surdeig for en fredelig og søskenskapelig menneskehet.

Alle tekstene for feiringen
Hele minnemarkeringen med kommentarer på engelsk