Pavens preken ved kateketenes jubelårsfeiring
Søndag 28. september var evangeliet lignelsen om den rike mannen og Lasarus:
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. […] (Luk 16,19–31 fra Bibel 2024)
Her følger pave Leos XIVs preken ved messen i anledning kateketenes jubelårsfeiring:
Kjære brødre og søstre,
Jesu ord forteller oss hvordan Gud ser verden, til alle tider og på alle steder. I det evangeliet vi har hørt betrakter han en fattig mann og en rik mann: en som dør av sult, og like foran ham en annen som fråtser; den ene i elegante klær og den andre med sår, som hundene kommer og slikker på. Men ikke bare det: Herren ser inn i menneskehjertene, og gjennom hans øyne ser også vi et trengende menneske og et likegyldig menneske. Lasarus blir glemt av mannen som er like ved, rett bak døren, men Gud er nær ham og husker hans navn. Mannen som lever i overflod derimot er uten navn, for når han glemmer sin neste, mister han seg selv. Han går seg vill i sitt hjertes tanker, fullt av ting og tomt for kjærlighet. Hans goder gjør ham ikke god.
En meget aktuell fortelling
Jesu fortelling er dessverre svært aktuell. Utenfor dørene inn til overfloden ligger i dag elendigheten til hele folkeslag som er rammet av krig og utbytting. Gjennom århundrene ser det ikke ut til at noe har blitt forandret: Hvor mange lasaruser dør ikke rett foran øynene til grådigheten, som glemmer rettferdigheten, til profitten, som tramper på kjærligheten, og til rikdommen, som er blind for de fattiges smerte! Likevel forsikrer evangeliet oss om at Lasarus’ lidelser får en ende. Hans smerte tar slutt, slik også den rikes utskeielser tar slutt, og Gud gjør rett mot dem begge: «Den fattige døde, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet» (vers 22). Utrettelig forkynner Kirken dette Herrens ord, for at det skal omvende våre hjerter.
Å gi seg selv til beste for alle
Kjære dere, ved en bemerkelsesverdig tilfeldighet ble det samme evangeliet forkynt også under jubelårsfeiringen for kateketer i barmhjertighetens jubelår. Henvendt til pilegrimene, som var kommet til Roma i den anledning, understreket pave Frans at Gud forløser verden fra alt ondt ved å gi sitt liv for vår frelse. Hans gjerning er begynnelsen på vår sendelse, for den kaller oss til å gi oss selv til beste for alle. Paven sa til kateketene: «Kjernen, det som alt annet dreier seg om, dette pulserende hjertet som gir liv til alt, er påskebudskapet, det fremste budskapet: Herren Jesus er stått opp, Herren Jesus elsker deg og har gitt livet sitt for deg; oppstått og levende er han ved din side og venter på deg hver dag» (preken, 25. september 2016). Disse ordene hjelper oss å reflektere over dialogen i evangeliet, mellom den rike mannen og Abraham. Den rike mannens bønn for å redde sine brødre blir en utfordring for oss.
Å elske kjærligheten
I samtale med Abraham utbryter den rike mannen: «Kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg» (Luk 16,30). Abraham svarer: «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde» (vers 31). Vel, én er stått opp fra de døde: Jesus Kristus. Dette skriftordet er ikke ment å skuffe eller ta motet fra oss, men det vekker vår samvittighet. Å lytte til Moses og profetene betyr å huske Guds bud og løfter, og Guds forsyn svikter aldri noen. Evangeliet forkynner at alles liv kan bli forandret, fordi Kristus er stått opp fra de døde. Denne hendelsen er sannheten som frelser oss: Derfor må den kjennes og forkynnes, men ikke nok med det. Den må elskes: Det er denne kjærligheten som får oss til å forstå evangeliet, fordi den forvandler oss. Den åpner vårt hjerte for Guds ord og for vår nestes ansikt.
Katekese er å få også andre til å klinge
I denne sammenhengen er dere kateketer Jesu disipler som blir til hans vitner: Navnet på deres tjeneste kommer fra det greske verbet «katēchein», som betyr «å undervise muntlig, å få til å klinge». Det betyr at kateketer er ordets mennesker, et ord som de sier med sitt eget liv. Derfor er våre foreldre våre første kateketer, de var de første til å snakke til oss, de som lærte oss å snakke. Som da vi lærte vårt morsmål kan heller ikke trosforkynnelsen bli overlates til andre, men finner sted der vi lever. Først og fremst i vårt hjem, rundt vårt spisebord: Når det finnes en stemme, en gest, et ansikt som leder til Kristus, erfarer familien evangeliets skjønnhet.
Trosvandring sammen
Alle har vi lært å tro gjennom vitnesbyrdet fra dem som trodde før oss. Som barn, unge, voksne og eldre blir vi i troen fulgt av kateketer, som går sammen med oss i en stadig vandring – slik dere har gjort i disse dager, under denne jubelårsvalfarten. Denne dynamikken angår hele Kirken: Når Guds folk fører kvinner og menn til tro,
«vokser nemlig innsikten i det som er overlevert – enten det nå er ting eller ord – ved de troendes betraktning og studium, når de grunner på det i sitt hjerte (jf. Luk 2,19.51), og ved deres indre tilegnelse av den åndelige virkelighet de erfarer, og ved forkynnelsen til dem som sammen med den biskoppelige suksesjon har mottatt og bevarer Åndens nådegave i sannhetens tjeneste» (jf. Dei Verbum, 8). I dette fellesskapet er katekismen et «reiseverktøy». Den beskytter oss mot individualisme og stridigheter, fordi den vitner om troen til hele Den katolske kirke. Alle troende medvirker i Kirkens pastorale arbeid,
ved å være åpne for spørsmål, dele andres prøvelser, og tjene det ønske om rettferdighet og sannhet som finnes i menneskets samvittighet.
Å etterlate et indre merke
Slik underviser kateketer, de etterlater altså et indre tegn [italiensk: insegnare = undervise, in = i, segnare = å merke]: Når vi fører andre inn i troen, driver vi ikke opptrening, men vi legger livets ord i hjertet, slik at det kan bære et godt livs frukt. På diakonen Deogratias spørsmål om hvordan man kan være en god kateket, svarte den hellige Augustin: «Legg alt fram på en slik måte at den som lytter, gjennom lytting kommer til tro; gjennom troen kommer til håp; og gjennom håpet til kjærlighet» (De catechizandis rudibus, 4, 8).
Fra lytting til tro, håp og kjærlighet
Kjære brødre og søstre, la oss tilegne oss denne oppfordringen! La oss huske at vi ikke kan gi det vi ikke har. Om den rike mannen i evangeliet hadde hatt kjærlighet til Lasarus, ville han ikke bare ha gjort godt mot den fattige, men også mot seg selv. Hvis denne navnløse mannen hadde hatt tro, ville Gud ha reddet ham fra all pine: Det var hans binding til verdslig rikdom som fratok ham håpet om det sanne og evige gode. Når også vi blir fristet av grådighet og likegyldighet, minner de mange lasarusene i vår tid oss om Jesu ord. De blir for oss en enda mer virkningsfull katekese i dette jubelåret, som for alle er en tid for omvendelse og tilgivelse, for rettferdighetskamp og for oppriktig søken etter fred.
Se hele messen og angelus med kommentarer på engelsk.
