Norsk

Angelus: Fariseeren og tolleren

«Det er ikke ved å vise frem våre fortjenester og eller ved å skjule våre feil at vi blir frelst, men ved å tre ærlig frem, slik vi er, for Gud, for oss selv og for andre, be om tilgivelse og betro oss til Herrens nåde.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 26. oktober var evangelieteksten:

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’[…]» (Luk 18,9–14 fra Bibel 2024)

Kjære brødre og søstre, god søndag!

I dag presenterer evangeliet (jf. Luk 18,9–14) to personer, en fariseer og en toller, som begge ber i tempelet.

Fariseeren

Den førstnevnte skryter av en lang liste av fortjenester. Hans gode gjerninger er mange, og derfor føler han seg bedre enn andre og ser ned på dem. Han står oppreist, med hevet hodet. Hans holdning er helt klart selvgod: Den viser til en overholdelse av loven som er til punkt og prikke, men fattig på kjærlighet, bestående av «å gi» og «å motta», av debet og kredit, og uten barmhjertighet.

Tolleren

Også tolleren ber, men på en helt annen måte. Han har mye han trenger tilgivelse for: Han er en skatteinnkrever i tjeneste lønnet av det romerske imperiet, og han arbeider med en kontrakt som lar ham spekulere på bekostning av sine egne landsmenn. Likevel sier Jesus, ved slutten av lignelsen oss at av de to er det nettopp han som går hjem «rettferdig», altså tilgitt og fornyet av møtet med Gud. Hvorfor?

«Gud, vær meg synder nådig»

For det første har tolleren mot og ydmykhet til å tre frem for Gud. Han lukker seg ikke inne i sin egen verden, og han avfinner seg ikke med det onde han har gjort. Han forlater stedene der han er fryktet, der han er trygg og beskyttet av makten han har over andre. Han går alene til tempelet, uten følge, selv om det betyr at han må tåle strenge blikk og skarpe bedømmelser, og stiller seg foran Herren, bakerst, med senket hode, og sier bare noen få ord: «Gud, vær meg synder nådig» (vers 13).

Vær deg selv

Slik gir Jesus oss et sterkt budskap: Det er ikke ved å vise frem våre fortjenester og eller ved å skjule våre feil at vi blir frelst, men ved å tre ærlig frem, slik vi er, for Gud, for oss selv og for andre, be om tilgivelse og betro oss til Herrens nåde.

Syke bør vise legen sine sår

I sin kommentar til denne episoden sammenligner den hellige Augustin fariseeren med en sykt menneske som, av skam og stolthet, skjuler sine sår for legen, og tolleren med en som, med ydmykhet og klokskap, legger sine sår åpent fram for legen, hvor stygge de enn måtte være, og ber om hjelp. Til slutt sier han:
«Det er ikke til å undres over [...] at denne tolleren, som ikke skammet seg over å vise den syke delen av seg selv, vendte tilbake [...] helbredet» (Sermo 351,1).

Vis Herren dine sår

Kjære brødre og søstre, la oss gjøre det samme. La oss ikke være redde for å erkjenne våre feil, for å legge dem åpent fram, ta ansvar for dem og overgi dem til Guds barmhjertighet. Slik kan hans rike vokse i oss og omkring oss, et rike som ikke tilhører de stolte, men de ydmyke, og som dyrkes i bønn og i liv, gjennom ærlighet, tilgivelse og takknemlighet.