III. Jesu påske. 10. Å vekke ilden til live igjen. «Brant ikke hjertet i oss?» (Luk 24,32)
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba velsignelsen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (Luk 24,30–32 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Herrens ydmykhet
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag ønsker jeg å invitere dere til å tenke over noe som er overraskende ved Kristi oppstandelse: hans ydmykhet. I beretningene fra evangeliet legger vi merke til at oppstandne Herren ikke foretar seg noe spektakulært for å tvinge frem tro hos disiplene. Han viser seg ikke omgitt av engleskarer, han gjør ikke noe som vekker oppsikt, han holder ikke høytidelige taler for å avsløre universets hemmeligheter. Tvert imot nærmer han seg dem med diskresjon, som en hvilken som helst vandringsmann, som et sultent menneske som ber om å dele litt brød sammen (jf. Luk 24,15.41).
Maria Magdalena tar ham for en gartner (jf. Joh 20,15). Emmaus-disiplene tror at han er en tilreisende (jf. Luk 24,18). Peter og de andre fiskerne tror at han er en tilfeldig menneske som kommer forbi (jf. Joh 21,4). Vi ville ha forventet spesialeffekter, maktdemonstrasjoner, uomtvistelige bevis. Men Herren søker ikke dette: Han foretrekker nærhetens språk, det hverdagslige, fellesskapet rundt bordet.
Å stå opp er å tre inn et dypere fellesskap
Brødre og søstre, i dette ligger et verdifullt budskap: Oppstandelsen er ikke et dramatisk sceneskifte, som på et teater, men en stille forvandling som fyller hver menneskelig handling med mening. Den oppstandne Jesus spiser et stykke fisk foran disiplene sine: Dette er ikke en uvesentlig detalj, men en bekreftelse på at vår kropp, vår historie og våre relasjoner ikke er et hylster som skal kastes. De er ment for livets fylde. Å stå opp fra de døde betyr ikke å bli en uhåndgripelig ånd, men å tre inn i et dypere fellesskap med Gud og med våre søsken, i en menneskelighet forklaret av kjærligheten.
Alt er nåde
I Kristi påske kan alt bli til nåde. Selv de mest hverdagslige ting: å spise, å arbeide, å vente, å ta seg av hjemmet, å støtte en venn. Oppstandelsen sparer ikke vårt liv for tidens gang og slit, men forandrer dets mening og «smak». Hver handling gjort i takknemlighet og fellesskap foregriper Guds rike.
«Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»
Det finnes imidlertid noe som ofte hindrer oss i å gjenkjenne dette Kristi nærvær i hverdagen: vårt krav om at glede må være fri for sår og smerter. Emmaus-disiplene vandrer trist av sted fordi de hadde håpet på en annen slutt, på en Messias uten korset. Selv om de hadde hørt at graven var tom, klarer de ikke å smile. Men Jesus slår følge med dem og tålmodig hjelper han dem å forstå at smerte ikke er noen avkreftelse av håpet, men måten Gud viste hvor stor hans kjærlighet er.
«Brant ikke hjertet i oss?»
Når de til slutt setter seg til bords med ham og bryter brødet, blir øynene deres åpnet. Og de innser at deres hjerte allerede brant – selv om de ikke var klar over det (jf. Luk 24,28–32). Dette er den største overraskelsen: å oppdage at under skuffelsens og tretthetens aske finnes det alltid ulmende glør, som bare venter på å bli blåst liv i.
«Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?»
Brødre og søstre, Kristi oppstandelse lærer oss at ingen historie er så preget av skuffelse eller synd at håpet ikke kan komme og banke på og tre inn. Intet fall er definitivt, ingen natt er evig, intet sår er bestemt til å forbli åpent for alltid. Uansett hvor fjerne, fortapte eller uverdige vi måtte føle oss, kan ingen avstand slukke Guds kjærlighets usvikelige kraft.
Noen ganger tenker vi at Herren kun kommer og gjester oss i øyeblikk av indre samling eller åndelig glød, når vi føler oss verdige, når livet vårt virker ordnet og lyst. Men Den oppstandne nærmer seg oss nettopp på de mørkeste stedene: i våre nederlag, i slitte relasjoner, i hverdagens slit som tynger oss, i tvil som tar motet fra oss. Intet av det vi er, ikke et eneste bruddstykke av vårt liv, er fremmed for ham.
I dag slår den oppstandne Herren følge med hver av oss, nettopp underveis – i vårt arbeid og i våre forpliktelser, men også i vår lidelse og ensomhet – og med uendelig finfølelse ber han om å få lov til å varme vårt hjerte. Han trenger seg ikke høylytt på, og han krever ikke å bli gjenkjent med en gang. Tålmodig venter han på det øyeblikket når våre øyne åpnes og kan se hans vennlige ansikt. Det kan forvandle skuffelse til tillitsfull venting, sorg til takknemlighet og resignasjon til håp.
Intet kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus
Den oppstandne ønsker bare å vise oss sin nærhet, å være vår reisefelle og vissheten i oss om at hans liv er sterkere enn all død. La oss derfor be om nåden til å gjenkjenne hans ydmyke og diskrete nærvær, til ikke å kreve et liv uten prøvelser, og til å oppdage at enhver smerte kan bli et sted for fellesskap, så sant den er fylt av kjærlighet.
På samme måte som Emmaus-disiplene vender DA også vi hjem med et hjerte som brenner av glede. En enkel glede, som ikke visker ut sårene, men som lyser dem opp. En glede som springer ut av vissheten om at Herren lever, at han vandrer med oss, og at han i hvert øyeblikk gir oss muligheten til å begynne på nytt.
De foregående katekesene i denne serien:
I Jesu barndom:
1. Jesu slektshistorie (Matt 1,1–17). Guds Sønns inntreden i historien
2. Budskapet til Maria (jf. Luk 1,26–38). Lytting og åpenhet
3. «Du skal gi ham navnet Jesus» (Matt 1,21). Budskapet til Josef
4. «Og salig er hun som trodde» (Luk 1,45). Marias gjesting hos Elisabet og Magnificat
5. «Det er født dere en frelser; han er Den salvede, Herren» (jf. Luk 2,11). Jesu fødsel og gjeternes besøk
6. «De fikk se barnet, falt på kne og hyllet ham» (jf. Matt 2,11). Vismennenes besøk hos den nyfødte Kongen
7. «Mine øyne har sett din frelse» (Luk 2,30). Jesu fremstilling i tempelet
8. «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss?» (Luk 2,49). Jesus blir gjenfunnet i tempelet
II. Jesu liv. Møter:
1. Nikodemus. «Dere må bli født på ny» (Joh 3,7)
2. Den samaritanske kvinnen. «La meg få drikke» (Joh 4,7)
3. Sakkeus. «I dag må jeg ta inn hos deg!» (Luk 4,5)
4. Den rike mannen. «Jesus så på ham» (Mark 10,21)
II. Jesu liv. Lignelser:
5. Den barmhjertige faren. «Han var kommet bort og er funnet igjen» (Luk 15,32)
6. Såmannen. «Han talte til dem i mange lignelser» (Matt 13,3)
7. Samaritanen. «Da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (Luk 10,33)
8. Arbeiderne i vingården. «Han sa til dem: ‘Gå bor i vingården, dere også!’» (Matt 20,4)
II. Jesu liv. Helbredelser:
9. Bartimeus. «Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg» (Mark 10,49)
10. Den syke ved Betesda. «Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: ‘Vil du bli frisk?’» (Joh 5,6)
11. Kvinnen som blødde og Jairus’ datter. «Frykt ikke, bare tro!» (Mark 5,36)
12. Den døve som hadde vondt for å tale. «Folk var overveldet og forundret og sa: ‘Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.’» (Mark 7,37)
III. Jesu påske:
1. Forberedelsen av måltidet. «Der skal dere stelle i stand for oss» (Mark 14,15)
2. Forræderiet. «Det er vel ikke meg?» (Mark 14,19)
3. Tilgivelsen. «Han elsket dem helt til det siste» (Joh 13,2)
4. Overgivelsen. «Hvem leter dere etter?» (Joh 18,4)
5. Korsfestelsen. «Jeg tørster» (Joh 19,28)
6. Døden. «Jesus ropte høyt og utåndet» (Mark 15,37)
7. Døden. «En ny grav som ingen ennå var blitt lagt i» (Joh 19,41)
8. Nedferden. «Han gikk bort og forkynte for åndene som var i fangenskap» (1 Pet 3,19)
9. Oppstandelsen. «Fred være med dere!» (Joh 20,21)
