Når Peter minner oss om at de fattige står i sentrum av evangeliet

Andrea Tornielli – Vatikanstaten

Allerede i tittelen viser Dilexi te, pave Leo XIVs første apostoliske formaning, til pave Frans’ siste encyclika, Dilexit nos (oktober 2024), og er på sett og vis en fortsettelse av den. Den er ikke et dokument om Kirkens sosiallære, og behandler heller ikke spesifikke problemstillinger. Den legger snarere fram åpenbaringens fundament og fremhever den nære forbindelsen mellom Kristi kjærlighet og hans oppfordring til oss om å være nær de fattige. Kjærligheten til de fattige står i sentrum av selve evangeliet, og kan derfor ikke avfeies som enkelte pavers «kjepphest» eller en særinteresse innen visse teologiske strømninger. Heller ikke kan den fremstilles som en sosial og humanitær konsekvens som ligger utenfor den kristne tro og dens budskap.

LES DILEXI TE HER

«Kjærlighet til Herren går i ett med kjærlighet til de fattige», skriver Leo. De er altså uløselig knyttet sammen: «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg», sier Jesus. Dette handler altså «ikke om veldedighet, men åpenbaring: Kontakt med dem som ikke har makt og anseelse, er en grunnleggende måte å møte historiens Herre på».

Paven påpeker at også kristne dessverre risikerer å la seg «smitte» av verdslige holdninger, ideologier og villedende politisk-økonomiske visjoner. Den irritasjonen man noen ganger merker når det snakkes om engasjement for de fattige – nesten som om det skulle være en avsporing fra kjærlighet til Gud og dyrking av ham – viser hvor aktuelt dokumentet er: «Det faktum at utøvelsen av nestekjærlighet blir foraktet eller latterliggjort, som om det skulle være en besettelse hos noen få og ikke den glødende kjernen i Kirkens sendelse, får meg til å tenke at det er nødvendig å lese evangeliet stadig på nytt, for ikke å risikere at verdslig mentalitet tar dets plass», skriver Leo XIV.

Gjennom bibelsitater og kommentarer fra kirkefedrene blir vi derfor minnet om at kjærlighet til de fattige ikke er «valgfritt», men selve «kriteriet for sann gudsdyrkelse». Ord fra både den hellige Johannes Krysostomos og den hellige Augustin er opplysende også for Kirken i dag: Den første oppfordrer oss til å ære Jesus i den fattiges legeme, og spør seg hva som er vitsen med å ha gullbegre på altrene når Kristus selv lider av sult rett utenfor kirken. Den andre betegner den fattige som «Herrens sakramentale nærvær», og ser omsorg for de fattige som et konkret bevis på troens oppriktighet: «Den lyver, som sier at han elsker Gud, men ikke har medlidenhet med dem som lider nød.»

På grunn av denne forbindelsen med kjernen i det kristne budskapet, inneholder siste del av Dilexi te en oppfordring til alle døpte om å engasjere seg konkret i forsvar og fremme av de svakeste: «Alle medlemmer av Guds folk må heve en stemme som vekker, som avslører, som våger å stå fram.» Selv med fare for å virke «dumme». Et budskap med vidtrekkende konsekvenser for kirkelig og sosialt liv: Det nåværende økonomisk-finansielle systemet og dets «syndens strukturer» er ikke uunngåelige, og det er derfor mulig å gå inn for å tenke ut og bygge, med det godes kraft, et annerledes og mer rettferdig samfunn, gjennom «en endring av mentalitet, men også, med hjelp fra vitenskap og teknologi, gjennom utvikling av effektive politiske tiltak for å omforme samfunnet».

Dilexi te ble opprinnelig forberedt av Frans. Etterfølgeren Leo XIV har imidlertid gjort den til sin. Som ordensbror og senere misjonsbiskop har han delt store deler av sitt liv med fattige, og latt seg evangelisere av dem.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro