Preken: «Vil han da finne troen på jorden?»
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Under messen på Petersplassen søndag 19. oktober, Verdensmisjonsdagen, ble sju salige helligkåret:
Ignazio Choukrallah Maloyan
Peter To Rot
Vincenza Maria Poloni
Maria del Monte Carmelo Rendiles Martínez
Maria Troncatti
José Gregorio Hernández Cisneros
Bartolo Longo
Søndag 19. oktober var evangelieteksten:
Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet: «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’[…]» Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18,1–8 fra Bibel 2024)
Her følger pave Leo XIVs preken:
«Vil han da finne troen på jorden?»
Kjære brødre og søstre,
La oss innlede vår refleksjon med det spørsmålet som avslutter dagens evangelietekst: «Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18,8). Dette spørsmålet avslører hva som er aller mest dyrebart i Herrens øyne: troen, altså kjærlighetsbåndet mellom Gud og mennesket. Nettopp i dag står det sju vitner foran oss, de nye helgenene, som ved Guds nåde holdt troens lampe tent, ja som selv ble til lamper som kunne spre Kristi lys.
En verden uten tro?
Store materielle, kulturelle, vitenskapelige og kunstneriske goder er ikke å forakte, men troen skinner sterkere enn dem, fordi uten tro mister disse godene sin mening. Forholdet til Gud er av høyeste viktighet, fordi han ved tidens begynnelse skapte alt ut av intet, og ved tidens ende frelser fra intet alt som forgår. I en verden uten tro ville det bo barn uten Far, altså skapninger uten frelse.
Det er Jesus som spør
Derfor spør Jesus, Guds menneskevordne Sønn, om troen: Hva ville skje hvis troen forsvant fra verden? Himmelen og jorden ville bestå som før, men det ville ikke lenger finnes noe håp i vårt hjerte; døden ville seire over vår frihet; vår livstørst ville løpe ut i sanden. Uten tro på Gud kan vi ikke håpe på frelse. Ja, Jesu spørsmål kan gjøre oss urolige, men bare dersom vi glemmer at det er Jesus selv som stiller det. For Herrens ord er alltid evangelium, det vil si det glade budskap om frelse. Denne frelsen er det evige livs gave som vi får fra Faderen, ved Sønnen, i Den hellige ånds kraft.
Bønn: et levende forhold til Gud
Mine kjære, nettopp derfor snakker Jesus til sine disipler «om alltid å be og ikke miste motet» (jf. Luk 18,1): Liksom vi ikke mister motet når vi puster, må vi heller ikke miste motet når vi ber! Slik som pust opprettholder kroppens liv, opprettholder bønn sjelens liv: Troen uttrykkes jo i bønn, og autentisk bønn lever av tro.
Enkens bønner
Jesus viser oss denne sammenhengen med en lignelse: En dommer forholder seg døv overfor en enkes inntrengende bønner, men til slutt får hennes utholdenhet ham til å handle. Ved første blikk er denne utholdenheten et vakkert eksempel på håp, særlig i prøvelser og trengsler. Men kvinnens utholdenhet og dommerens motvillige handling leder frem til et provoserende spørsmål fra Jesus: Skulle ikke Gud, den gode Far, «hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?» (Luk 18,7).
«Skulle ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett?»
La disse ordene få klinge i vår samvittighet: Herren spør oss om vi virkelig tror at Gud er en rettferdig dommer for alle. Sønnen spør oss om vi tror at Faderen alltid vil vårt beste og alle menneskers frelse. Her blir vår tro satt på prøve av to fristelser: Den første næres av ondskapens skandale, og får oss til å tro at Gud ikke hører de undertryktes gråt og ikke har medfølelse med uskyldige som lider. Den andre fristelsen er å kreve at Gud skal handle slik vi selv vil: Bønn viker da for befalinger, som er ment å lære ham hvordan han skal være rettferdig og handlekraftig.
Jesus er Sønnen
Fra begge disse fristelsene befrir Jesus oss, han som er det fullkomne vitne for barnlig tillit. Han er den uskyldige, som særlig under sin lidelse ber slik: «Far skje din vilje» (jf. Luk 22,42). Det er de samme ordene som Mesteren gir oss i Fadervår. Uansett hva som skjer overgir Jesus seg som Sønn til Faderen; derfor kan vi som søsken i hans navn si: «I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, hellige Fader, ved din elskede Sønn, Jesus Kristus» (Missale Romanum, eukaristisk bønn II, prefasjon).
Guds rettferdighet er tilgivelse
Kirkens bønn minner oss om at Gud hjelper alle til sin rett, ved å gi sitt liv for alle. Så når vi roper til Herren: «Hvor er du?» forvandler vi dette ropet til bønn og da erkjenner vi at Gud er der uskyldige lider. Kristi kors åpenbarer Guds rettferdighet. Og Guds rettferdighet er tilgivelse: Han ser det onde og forløser det ved å ta det på seg selv. Når vi blir «korsfestet» av smerte og vold, av hat og krig, er Kristus allerede der, på korset for oss og med oss. Det finnes ingen gråt Gud ikke trøster; ingen tåre er langt borte fra hans hjerte. Herren hører oss, omfavner oss slik vi er, for å forvandle oss til å bli som han. Men den som avviser Guds barmhjertighet, forblir ute av stand til å være barmhjertig mot sin neste. Den som ikke tar imot freden som en gave, vil heller ikke kunne gi fred.
Tro på Guds forsyn
Kjære venner, vi forstår nå at Jesu spørsmål er en kraftfull invitasjon til håp og handling: Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på Guds forsyn? Det er jo denne troen som holder oppe vårt engasjement for rettferdighet, nettopp fordi vi tror at Gud frelser verden av kjærlighet, og frir oss fra fatalisme. Så la oss spørre oss selv: Når vi hører rop fra dem som er i nød, er vi da vitner om Faderens kjærlighet, slik Kristus var det for alle? Han er den ydmyke som kaller de maktsyke til omvendelse, den rettferdige som gjør oss rettferdige, slik dagens nye helgener vitner om: De er ikke helter eller forkjempere for et eller annet ideal, men autentiske menn og kvinner.
De nye helgenene
Disse Kristi trofaste venner er martyrer for sin tro, som biskop Ignazio Choukrallah Maloyan og kateket Peter To Rot; de er evangelister og misjonærer, som søster Maria Troncatti; de er karismatiske grunnleggere, som søster Vincenza Maria Poloni og søter Maria del Monte Carmelo Rendiles Martínez; med hjertet brennende av hengivelse er de velgjørere for menneskeheten, som Bartolo Longo e José Gregorio Hernández Cisneros. Må deres forbønn hjelpe oss i våre prøvelser, og må deres eksempel inspirere oss i vår felles kall til hellighet. La oss, som pilegrimer på vei mot dette målet, be uten å miste motet, holde fast på det vi har lært og er blitt overbevist om (jf. 2 Tim 3,14). Troen på jorden støtter slik håpet om himmelen.
