Pave Frans' budskap til Verdensmisjonsdagen 2025
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Håpets misjonærer blant alle folkeslag
Kjære brødre og søstre!
Håpet står i sentrum for jubelåret 2025, og til Verdensmisjonsdagen (jf. bullen Spes non confundit, 1) har jeg valgt mottoet: «Håpets misjonærer blant alle folkeslag». Det minner både den enkelte kristne og hele Kirken, som et fellesskap av døpte, om vårt grunnleggende kall til å følge i Kristi fotspor og være budbringere og byggere av håp. Jeg ønsker dere alle en nådens tid med den trofaste Gud, han som har født oss på ny i den oppstandne Kristus «til et levende håp» (jf. 1 Pet 1,3–4); og jeg ønsker å minne dere om noen viktige sider ved kristen misjonsidentitet, slik at vi kan la oss lede av Guds Ånd og brenne av hellig iver for en ny evangeliseringstid i Kirken, som er sendt ut for å gjenopplive håpet i en verden som det henger mørke skygger over (jf. encyklikaen Fratelli tutti, 9–55).
1. I fotsporene til Kristus, vårt håp
Under feiringen av det første ordinære jubelåret i det tredje årtusen, etter det i 2000, holder vi blikket festet på Kristus, som er historiens sentrum, «den samme i går og i dag, ja, til evig tid» (jf. Hebr 13,8). I synagogen i Nasaret erklærte han skriftordet for å være oppfylt i hans historiske nærværs «i dag». Slik åpenbarte han at han er Faderens Utsendte, med Den hellige ånds salvelse, for å forkynne det glade budskap om Guds rike og rope ut «et nådens år fra Herren» for hele menneskeheten (jf. Luk 4,16–21).
I dette mystiske «i dag», som varer helt til verdens ende, er Kristus frelsens oppfyllelse for alle, særlig for dem hvis eneste håp er Gud. I sitt jordiske liv «gikk han omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle» fra det onde og den onde (jf. Apg 10,38), og ga de trengende og resten av folket nytt håp til Gud. Han erfarte også all menneskelig skrøpelighet, bortsett fra synden, og gjennomgikk også kritiske øyeblikk som kunne ha drevet ham til fortvilelse – slik som i Getsemane og på korset. Jesus betrodde imidlertid alt til Gud Faderen, og med full tillitt adlød han Faderens frelsesplan for menneskeheten – en fredsplan for en framtid full av håp (jf. Jer 29,11). Slik ble han håpets guddommelige Misjonær, det fremste forbilde for alle som opp gjennom århundrene, selv under de mest krevende prøvelser, utfører den sendelse de har mottatt fra Gud.
Gjennom sine disipler, som blir utsendt til alle folkeslag og mystisk ledsaget av ham, fortsetter Herren Jesus sin håpstjeneste for menneskeheten. I dag bøyer han seg fortsatt ned over hvert et menneske som er fattig, plaget, fortvilet eller undertrykt av det onde, for å helle «trøstens olje og håpets vin over deres sår» (prefasjonen «Jesus, den barmhjertige samaritan»). I lydighet mot sin Herre og Mester og i hans egen tjenestevillige ånd viderefører Kirken – fellesskapet av Kristi disippel-misjonærer – denne sendelsen, ved å være til stede for alle midt blant alle folkeslag. Selv om den møter på forfølgelser, prøvelser og vanskeligheter, og også på egne feil og fall som følge av svakheter hos sine lemmer, drives den uopphørlig frem av Kristi kjærlighet til å fortsette denne sendelsen i forening med ham, og til sammen med ham, og som han, å høre menneskehetens rop, ja, hver enkelt skapnings sukk og stønn i påvente av den endelige forløsningen. Dette er den Kirke som Herren alltid har kalt, og alltid vil kalle, til å følge i sine fotspor: «ikke en statisk Kirke, [men] en Misjonskirke, som vandrer med Herren langs alle verdens veier» (preken ved avslutningsmessen for den ordinære generalforsamlingen i bispesynoden, 27. oktober 2024).
Måtte også vi bli inspirert til å begi oss ut på vandring i Herren Jesu fotspor, for å bli, med ham og i ham, tegn på og budbringere om håp for alle, på alle steder og under alle de omstendigheter som Gud lar oss leve under. Måtte alle døpte, Kristi disippel-misjonærer, la hans håp stråle over hele jorden!
2. Kristne, bærere og byggere av håp blant alle folkeslag
I sin etterfølgelse av Kristus, Herren, er de kristne kalt til å gi videre det glade budskap ved å dele de konkrete livskårene til dem de møter, og slik bli bærere og byggere av håp. For «de gleder og håp, den sorg og angst som våre dagers mennesker føler, og da især de trengende og alle de som har tungt å bære, er også Kristi disiplers gleder og håp, sorg og angst, og intet av det som angår mennesket, er uten gjenklang i de kristnes hjerte» (Gaudium et spes, 1).
Dette velkjent utsagnet fra Det annet vatikankonsil uttrykker de kristne fellesskaps følelse og livsstil gjennom alle tider, og det inspirerer fortsatt deres medlemmer og hjelper dem å vandre sammen med sine brødre og søstre i verden. Jeg tenker spesielt på dere, ad gentes-misjonærer, som har fulgt det guddommelige kall og dratt ut til andre folkeslag for å gjøre Guds kjærlighet i Kristus kjent. Hjertelig takk! Deres liv er et konkret svar på den oppstandne Kristi befaling da han sendte disiplene ut for å evangelisere alle folkeslag (jf. Matt 28,18–20). Slik minner dere om at alle døpte, ved Den hellige ånds kraft og gjennom egen daglig innsats, er kalt til å bli det store håpets misjonærer blant alle folkeslag – det håp som Herren Jesus har skjenket oss.
Dette håpets horisont overskrider alle verdslige, forgjengelige realiteter, og åpner seg for de guddommelige, som vi allerede nå får en forsmak på. For, som den hellige Paul VI minnet oss om, er frelsen i Kristus – som Kirken tilbyr alle som en gave av Guds barmhjertighet – ikke bare «en dennesidig, jordisk frelse på det materielle eller åndelige plan […] ensbetydende med timelige ønsker, håp, bekymringer og brytninger, men en frelse som sprenger alle disse grenser og når sin oppfyllelse i samfunnet med den eneste, guddommelige Virkelighet: En transcendent og eskatologisk frelse, som vel begynner i dette liv, men som fullbyrdes i evigheten» (Evangelii nuntiandi, 27).
Båret av dette store håpet kan de kristne fellesskap være tegn på en ny menneskelighet i en verden som, i de mest «utviklede» områdene, viser alvorlige symptomer på menneskelig krise: manglende orienteringssans, ensomhet, forsømmelse av de eldre og manglende vilje til å hjelpe dem en har rundt seg. Nærhet er i ferd med å forsvinne i de teknologisk mest avanserte landene: Vi er alle sammenkoblet, men ikke egentlig knyttet til hverandre. Effektivitetsjag og tilknytning til eiendeler og ambisjoner gjør oss selvsentrerte og ute av stand til å handle uselvisk. Evangeliet, levd i fellesskap, kan gi oss en hel, sunn og forløst menneskelighet tilbake.
Derfor gjentar jeg oppfordringen til å sette ut i livet de handlingene som er angitt i jubelårsbullen (nr. 7–15), med særlig oppmerksomhet på de fattigste og svakeste, de syke, de eldre og dem som ekskluderes fra et materialistisk og forbrukerorientert samfunn. Gjør det med Guds stil: med nærhet, medfølelse og ømhet. Plei det personlige forholdet til våre brødre og søstre i deres konkrete livssituasjon (jf. Evangelii gaudium, 127–128). Ofte vil det være nettopp de som lærer oss å leve i håp. Og gjennom den personlige kontakten vil vi kunne formidle Herrens barmhjertige hjertes kjærlighet. Vi vil erfare at «Kristi hjerte […] er den levende kjernen i den første forkynnelsen» (Dilexit nos, 32). Ved å øse fra denne kilden kan vi med enkelhet gi videre det håpet vi har fått fra Gud (jf. 1 Pet 1,21), og bringe til andre den samme trøst som vi selv får av Gud (jf. 2 Kor 1,3–4). I Jesu menneskelige og guddommelige hjerte ønsker Gud å tale til hvert et menneskehjerte, å dra alle inn i sin kjærlighet. «Vi er sendt for å videreføre dette oppdraget: å være et tegn på Kristi hjerte og Faderens kjærlighet, og favne hele verden» (tale til deltakerne ved Den pavelige misjonsvirksomhets generalforsamling, 3. juni 2023).
3. Fornyelse av håpets misjon
Ettersom håpets misjon er så påkrevd i dag, er Kristi disipler som de første kalt til å la seg forme til å bli «håpets håndverkere» og være med på restaureringen av en ofte åndsfraværende og ulykkelig menneskehet.
For dette formål må vi fornyes i påskens spiritualitet, som vi gjennomlever i hver eukaristifeiring, og særlig i påskens hellige triduum, som er kirkeårets sentrum og høydepunkt. Vi er døpt til Kristi forløsende død og oppstandelse, til Herrens påske, som markerer historiens evige vår. Vi er derfor «vårens folk», med blikket alltid fylt av håp, og det håpet må vi dele med alle, for i Kristus «tror og vet vi at død og hat ikke er de siste ord» om menneskelivet (jf. katekese, 23. august 2017). Fra påskemysteriene, som fullbyrdes i liturgiske feiringer og i sakramenter, henter vi derfor stadig Den hellige ånds kraft, som gir oss nødvendig iver, besluttsomhet og tålmodighet til å arbeide på verdens store evangeliseringsfelt. «Den oppstandne og herlighetsfylte Kristus er den dype kilden til vårt håp, og vi vil ikke mangle hans hjelp til å fullføre den sendelse han betror oss» (Evangelii gaudium, 275). I ham lever og vitner vi om det hellige håp som er «en gave og en oppgave for enhver kristen» (La speranza è una luce nella notte, Vatikanstaten 2024, 7).
Håpets misjonærer er bønnens menn og kvinner, for «den som håper, ber», som den ærverdige kardinal Van Thuan understreket. Han holdt håpet levende gjennom sin lange prøvelse i fengsel, takket være den styrke han fikk fra utholdende bønn og eukaristien (jf. F. X. Nguyen Van Thuan, Il cammino della speranza, Roma 2001, 963). La oss ikke glemme at bønn er den første handlingen i all misjon og samtidig «håpets første kraft» (katekese, 20. mai 2020).
La oss derfor fornye håpets misjon med utgangspunkt i bønn, framfor alt bønn med Guds ord, og særlig med Salmene, som er en stor symfoni av bønn komponert av Den hellige ånd (jf. katekese, 19. juni 2024). Salmene lærer oss å håpe i motgang, å skjelne tegn på håp og å ha et vedvarende «misjonært» ønske om at Gud må bli lovprist av alle folk (jf. Salme 42,12; 67,4). Når vi ber, holder vi den håpets gnist, som Gud har tent i oss, levende, slik at den kan bli til en stor ild som lyser opp og varmer alle rundt oss, også gjennom konkrete handlinger og gester inspirert av bønnen selv.
Til sist er evangelisering alltid en prosess som skjer i fellesskap, slik også det kristne håp har en fellesskapelig karakter (jf. Benedikt XVI, Spe salvi, 14). Denne prosessen avsluttes ikke med den første forkynnelsen og dåpen, men fortsetter med oppbyggingen av kristne fellesskap, gjennom oppfølging av hver enkelt av de døpte på evangeliets vei. I dagens samfunn blir tilhørighet til Kirken aldri noe man har ervervet én gang for alle. Derfor er misjonsarbeid med å formidle og forme en moden tro på Kristus «paradigmet for all kirkelig virksomhet» (Evangelii gaudium, 15) – et arbeid som krever fellesskap i bønn og handling. Jeg vil nok en gang understreke denne Kirkens misjonære synodalitet, samt Den pavelige misjonsvirksomhets tjeneste med å fremme alle døptes misjonsansvar og støtte de nye lokalkirkene. Og jeg oppfordrer dere alle – barn, unge, voksne og eldre – til å delta aktivt i felles evangelisering med deres livsvitnesbyrd og bønn, med deres oppofrelser og gavmildhet. Hjertelig takk for dette!
Kjære søstre og brødre, la oss vende oss til Maria, mor til Jesus Kristus – han som er vårt håp. Henne betror vi vårt ønske for dette jubelåret og for årene som kommer: «Måtte det kristne håps lys nå fram til hver enkelt, som et budskap om Guds kjærlighet til alle! Og måtte Kirken være et trofast vitne om dette budskapet over hele verden!» (Spes non confundit, 6).
Roma, Laterankirken, 25. januar 2025, festen for apostelen Paulus’ omvendelse
FRANS
