Preken ved misjonsverdenens og migrantenes jubelårsfeiring
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 5. august, på den 111. Verdensdagen for migranter og flyktninger, var det jubelårsfeiring både for misjonsverdenen og for migranter. Evangelieteksten var:
Apostlene sa til Herren: «Gi oss større tro!» Herren svarte: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: ‘Rykk deg opp og slå rot i havet!’ Og det skulle adlyde dere. Dersom en av dere har en slave som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til slaven når han kommer hjem fra markene: ‘Kom nå og sett deg til bords?’ Nei, han vil si: ‘Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.’ Takker han vel slaven for at han gjorde det han var pålagt? På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’» (Luk 17,5–10 fra Bibel 2024)
Kjære brødre og søstre,
Misjonsverdenens og migrantenes jubelårsfeiring er en god anledning til å fornye i oss bevisstheten om vårt kall til misjon. Det springer ut av ønsket om å bringe evangeliets glede og trøst til alle – særlig til dem som er i en vond og vanskelig livssituasjon. Jeg tenker spesielt på våre søsken migrantene, som har vært nødt til å dra fra deres hjemland. Mange har forlatt sine kjære, de har gjennomlevd netter fulle av frykt og ensomhet, og kjent diskriminering og vold på kroppen.
Hele Kirken er misjonerende
Vi er her, ved apostelen Peters grav, fordi hver av oss med glede må kunne si: Hele Kirken er misjonerende, og det er svært viktig – slik pave Frans sa – at «den går ut for å forkynne evangeliet for alle, overalt, ved enhver anledning, uten nøling, uten motvilje og uten frykt» (Evangelii gaudium, 23).
Habakkuk: Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører?
Den hellige ånd sender oss ut for å fortsette Kristi verk i utkantene av verden, som iblant preges av krig, urettferdighet og lidelse. I slike mørke situasjoner høres på nytt det ropet som så mange ganger i historien har steget opp til Gud: Hvorfor griper du ikke inn, Herre? Hvorfor virker du fraværende? Dette smerteskriket er en form for bønn som går gjennom hele Skriften, og i dag har vi hørt det fra profeten Habakkuk: «Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører […] Hvorfor lar du meg se urett? Hvordan kan du se på ulykke?» (Hab 1,2–3).
Benedikt: Gud tier
Pave Benedikt, som hadde tatt opp disse spørsmålene under sitt historiske besøk til Auschwitz, kom tilbake til temaet i en katekese der han sa: «Gud tier, og denne tausheten river i stykker hjertet til den som ber, til den som uavlatelig kaller, men uten å finne svar. Gud synes så fjern, så fraværende, som om han har glemt oss» (katekese, 14. september 2011).
Herren: Den rettferdige skal leve ved sin troskap
Herrens svar gir oss imidlertid håp. Mens profeten peker på det ondes uavvendelige kraft, på det onde som ser ut til å vinne, forkynner Herren på sin side at alt dette vil ta slutt, at det finnes en tidsfrist, for frelsen vil komme og den vil ikke drøye: «Se, i ham er det en oppblåst og uærlig sjel. Men den rettferdige skal leve ved sin troskap» (Hab 2,4).
Tro som et sennepsfrø
Det finnes altså et liv, en ny mulighet til liv og frelse, som kommer fra troen. For troen hjelper oss ikke bare å stå imot det onde og holde fast ved det gode, men den forvandler livet vårt slik at det blir et redskap for den frelse Gud fortsatt i dag ønsker å virke i verden. Og som Jesus sier oss i evangeliet, er det en mild kraft det er snakk om: Tro påtvinger seg ikke ved hjelp av maktmidler eller på ekstraordinært vis; tro som et sennepsfrø er nok for å kunne gjøre det utenkelige (jf. Luk 17,6), fordi den bærer Guds kjærlighets kraft i seg, og den kraften åpner veier til frelse.
Unyttige slaver
Denne frelsen blir til virkelighet når vi gjør en innsats selv og med evangeliets medfølelse tar oss av vår nestes lidelse; denne frelsen baner seg vei, stille og tilsynelatende uten virkning, i daglige handlinger og ord, som blir nettopp som det lille frøet som Jesus taler om; denne frelsen vokser langsomt når vi blir til «unyttige slaver», det vil si når vi stiller oss til tjeneste for evangeliet og våre søsken, uten å søke fordeler for oss selv, men bare for å bringe Herrens kjærlighet ut i verden.
Å bringe Herrens kjærlighet ut i verden
Med slik tillit er vi kalt til å fornye misjonskallets ild i oss. Som den hellige pave Paul sa: «Det er opp til oss å forkynne evangeliet i denne særegne perioden av menneskehetens historie – en tid virkelig uten sidestykke – der hittil uoppnåelige høydepunkter av fremskritt står side om side med avgrunner av forvirring og fortvilelse, også de uten sidestykke» (budskap til Verdensmisjonsdagen, 25. juni 1971).
Misjon blant migranter
Brødre og søstre, i dag begynner en ny misjonstid i Kirkens historie.
Om vi lenge har forbundet «misjon» med «å dra» – å reise til fjerne land som ennå ikke kjenner evangeliet eller som lever i fattigdom – er misjonens grenser i dag ikke lenger geografiske. For nå kommer fattigdommen, lidelsen og ønsket om et større håp til oss. Det vitner historien til mange av våre søsken, migrantene om: deres dramatiske flukt fra vold, deres lidelse, frykten for ikke å klare seg, risikoen ved farlige sjøreiser, deres skrik av smerte og fortvilelse. Brødre og søstre, disse båtene, som håper på en trygg havn der de kan legge til, og disse øynene, som, fulle av angst og håp, søker etter fast grunn – de kan ikke og må ikke støte på likegyldighetens kulde eller diskrimineringens stigma!
Bli, og forkynn Kristus gjennom gjestfrihet, medfølelse og solidaritet
Det handler ikke så mye om å «dra av sted», men heller om å «bli», for å forkynne Kristus gjennom gjestfrihet, medfølelse og solidaritet: å bli, uten å flykte inn i bekvem individualisme, å bli, for å møte dem ansikt til ansikt, de som kommer fra fjerne og herjede land, å bli, for åpne våre armer og hjerte for dem, ta imot dem som brødre og søstre, og være dem til trøst og håp.
Alle bærer noe av ansvaret
Det finnes mange misjonærer, men også troende og mennesker av god vilje, som engasjerer seg for migranter og for å fremme en ny søskenskapskultur innen migrasjon, utover stereotypier og fordommer. Men denne verdifulle tjenesten utfordrer hver og en av oss, innenfor vårt lille ansvarsområde. Det er på tide – slik pave Frans sa – at vi går sammen i en «permanent tilstand av misjon» (Evangelii gaudium, 25).
Alt dette krever minst to store innsatsområder innen misjon : misjonssamarbeid og misjonskall.
Misjonssamarbeid mellom Kirkene
Først og fremst ber jeg dere om å fremme et fornyet misjonssamarbeid mellom Kirkene. I fellesskap av gammel kristen tradisjon, slik som vestlige samfunn, må tilstedeværelsen av mange brødre og søstre fra sør i verden mottas som muligheten til en utveksling som kan fornye Kirkens ansikt og fremme en mer åpen, levende og dynamisk kristendom. Samtidig er alle misjonærer som reiser til andre land, kalt til å leve med hellig respekt for de kulturene de møter, til å rette mot det gode alt som de finner der av godt og edelt, og bringe evangeliets profeti dit.
Misjonskall
Jeg vil også minne om skjønnheten og viktigheten av misjonskall. Jeg henvender meg særlig til den europeiske Kirke: I dag trengs det ny misjonsiver, det trengs legfolk, ordensfolk og prester som er villige til å tjene i misjonslandene. Det trengs nye misjonsideer og -erfaringer som kan vekke dette ønsket, spesielt i unge mennesker.
Hilsener
Kjære alle sammen, jeg sender med kjærlighet min velsignelse til presteskapet i lokalkirkene, til misjonærene, og til dem som er i ferd med å skjelne sitt kall. Til migrantene på den annen side, sier jeg: Må dere alltid være velkomne! Havene og ørkenene dere har krysset, er i Skriften «frelsens steder», der Gud var til stede for å frelse sitt folk. Jeg håper dere finner dette Guds ansikt i misjonærene dere møter!
Marias forbønn
Jeg betror dere alle til Marias forbønn, hun som var sin Sønns første misjonær. Hun skynder seg opp i fjellene i Judea, med Jesus i sitt morsliv, og står til rådighet for Elisabet. Må hun støtte oss, slik at hver og en av oss kan bli medarbeidere i Kristi rike, et rike av kjærlighet, rettferdighet og fred.
