Verdensdagen for flyktninger og migranter 2025

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Migranter, håpets misjonærer

Kjære brødre og søstre,

den 111. Verdensdagen for migranter og flyktninger, som min forgjenger ønsket skulle markeres samtidig med jubelårsfeiringen for migranter og for misjon, gir oss anledning til å tenke over forbindelsene mellom håp, migrasjon og misjon.

Verdenssituasjonen er nå dessverre preget av kriger, vold, urettferdighet og ekstreme værfenomener. Dette tvinger millioner av mennesker til å forlate sitt hjemland for å søke trygghet andre steder. Den utbredte tendensen til kun å ivareta interessene til avgrensede fellesskap utgjør en alvorlig trussel mot ansvarsdeling, multilateralt samarbeid, arbeidet for det felles beste og global solidaritet til beste for hele menneskeheten. Utfordringene nå og fremover blir stadig mer krevende, både på grunn av utsiktene til et nytt våpenkappløp og utviklingen av nye våpen – inkludert kjernefysiske, på grunn av manglende vilje til å ta inn over seg de ødeleggende virkningene av den klimakrisen vi står midt oppe i, samt de dype økonomiske ulikhetene.

Overfor teorier om globale ødeleggelser og skremmende framtidsscenarioer er det viktig at ønsket om en framtid preget av verdighet og fred for alle mennesker får vokse i hjertene til stadig flere. En slik framtid er en essensiell del av Guds plan for menneskeheten og for resten av skaperverket. Det er den messianske framtiden som profetene forutsa: «Igjen skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, alle med stav i hånden fordi de er så gamle. Torgene i byen skal fylles av gutter og jenter som leker. […] For i fred skal såkornet vokse, vinstokken skal bære frukt, jorden gi grøde og himmelen dugg» (Sak 8,4–5.12). Og denne framtiden har allerede begynt, for den ble innledet av Jesus Kristus (jf. Mark 1,15; Luk 17,21), og vi tror og håper på dens fulle virkeliggjørelse, for Herren holder alltid sine løfter.

Den katolske kirkes katekisme lærer: «Håpets dyd svarer til den lengsel etter lykke Gud har nedlagt i hvert menneskes hjerte; det tar opp i seg de håp som ansporer menneskelig virksomhet» (nr. 1818). Søken etter lykke – og utsikten til å finne den et annet sted – er utvilsomt en av hovedmotivasjonene bak dagens menneskelige mobilitet.

Denne forbindelsen mellom migrasjon og håp kommer tydelig til uttrykk i mange av dagens migrasjonserfaringer. Mange migranter, flyktninger og internt fordrevne er spesielle vitner om et håp som leves ut i hverdagen, gjennom deres overgivelse til Gud og deres utholdenhet i motgang, i forventning om en framtid hvor de aner lykke og helhetlig menneskelig utvikling nærme seg. I dem fornyes Israels folks erfaring under deres vandringer: «Gud, da du dro ut foran folket ditt, da du skred fram gjennom ørkenen, da skalv jorden, og det dryppet fra himmelen for Gud, Sinais Gud, Israels Gud. Du lot regnet strømme, Gud, ditt utpinte land ga du styrke. Der fikk flokken din slå seg ned. Gud, du sørget for de hjelpeløse i din godhet» (Sal 68,8–11).

I en verden som er formørket av kriger og urettferdighet, ja, selv der alt synes å være tapt, står migranter og flyktninger fram som håpets budbærere. Deres mot og utholdenhet er et heroisk vitnesbyrd om en tro som ser lenger enn det øyet kan se, og som gir dem styrke til å trosse døden på dagens ulike migrasjonsruter. Også her kan vi finne en tydelig parallell til Israels folks erfaring under ørkenvandringen. De møtte alle farer med tillit til Herrens beskyttelse: «Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plage som herjer ved middagstid» (Sal 91,3–6).

Migranter og flyktninger minner Kirken om dens pilegrimsdimensjon; alltid underveis mot det endelige hjemland, båret av et håp som er en guddommelig dyd. Hver gang Kirken gir etter for fristelsen til å slå seg ned og slutter å være civitas peregrina – Guds pilegrimfolk på vei til det himmelske hjemland (jf. Augustin, De civitate Dei, bok XIV–XVI) – da slutter den å være «i verden» og blir «av verden» (jf. Joh 15,19). Denne fristelsen fantes allerede i de første kristne menighetene, i den grad at apostelen Paulus måtte minne menigheten i Filippi om at «vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus. 21 Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt» (Fil 3,20–21).

På en særlig måte kan katolske migranter og flyktninger i dag bli håpets misjonærer i de landene som tar imot dem, ved å åpne nye trosveier der Jesu Kristi budskap ennå ikke har nådd fram, eller ved å fremme interreligiøs dialog i form av dagligliv og søken etter felles verdier. For med sin åndelige begeistring og vitalitet kan de bidra til å fornye kirkelige fellesskap som er blitt stive og tunge, og hvor den åndelige ørkenen er i ferd med å bre seg. Deres nærvær bør derfor anerkjennes og verdsettes som en sann Guds velsignelse, som en anledning til å åpne seg for Guds nåde, han som gir sin Kirke ny kraft og nytt håp: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).

Det første elementet i evangelisering er, slik den hellige Paul VI understreket, vanligvis vitnesbyrd: «Alle kristne er kalt til dette vitnesbyrd. Og vi tenker særlig på det ansvar som hviler på innvandrere i de land som tar imot dem» (Evangelii nuntiandi, 21). Dette er en ekte missio migrantium – en misjon utført av migranter – som krever et effektivt samarbeid mellom kirkene for å sikre nødvendig forberedelse og kontinuerlig støtte til misjonen.

Samtidig kan også lokalsamfunnene som tar imot dem, være et levende vitnesbyrd om håp – håp forstått som et løfte om en nåtid og en framtid der alles verdighet som Guds barn blir anerkjent. På denne måten blir migranter og flyktninger anerkjent som brødre og søstre, som en del av en familie der de kan få uttrykke sine talenter og delta fullt ut i fellesskapets liv.

I anledning denne jubelårsfeiringen, hvor Kirken ber for alle migranter og flyktninger, ønsker jeg å betro alle som er på vandring – og dem som står på for å følge dem – til jomfru Marias, migrantenes trøsters, moderlige beskyttelse. Må hun holde håpet levende i deres hjerte og støtte dem i deres innsats for å bygge en verden som stadig mer ligner Guds rike, det sanne hjemland som venter oss ved slutten av vår reise.

Fra Vatikanet, 25. juli 2025, apostelen Jakobs festdag
PAVE LEO