Angelus på Laterankirkens vigselsfest

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre, god søndag!

På dagen for Laterankirkens vigselsfest betrakter vi et mysterium, nemlig enheten og fellesskapet med Kirken i Roma, som er kalt til å være moren, som med omsorg tar seg av troen og vandringen til kristne over hele verden.

Laterankirken

Roma bispedømmes domkirke og Petri etterfølgers sete er, som vi vet, ikke bare et verk av usedvanlig historisk, kunstnerisk og religiøs verdi, men representerer også kraftsentret for den tro som først ble betrodd apostlene, og for dens overlevering gjennom historien. Storheten i dette mysteriet stråler også i bygningens kunstneriske prakt, som nettopp i midtskipet rommer de tolv store statuene av apostlene, Kristi første etterfølgere og vitner for evangeliet.

Guds sanne helligdom er Kristus

Dette leder til et åndelig blikk, som hjelper oss å gå hinsides det ytre og forstå at Kirkens mysterium er langt mer enn bare et sted, et fysisk rom, en bygning reist av stein; slik evangeliet minner oss om i fortellingen om Jesu renselse av tempelet i Jerusalem (jf. Joh 2,13–22) er Guds sanne helligdom i virkeligheten Kristus, død og oppstanden. Han er frelsens eneste mellommann, den eneste forløseren, den som ved å knytte seg til vår menneskelighet og forvandle oss med sin kjærlighet, representerer porten (jf. Joh 10,9), som åpner seg for oss og leder oss til Faderen.

Vi er levende steiner

Og forenet med ham er også vi levende steiner i dette åndelige hus (jf. 1 Pet 2,4–5). Vi er Kristi kirke, hans legeme, hans lemmer, kalt til å spre hans evangelium om barmhjertighet, trøst og fred i verden, gjennom den åndelige gudstjeneste som må skinne framfor alt i vårt livs vitnesbyrd.

Kristus helliger Kirken

Brødre og søstre, det er i dette åndelige blikk vi må øve vårt hjerte. Ofte er det de kristnes skrøpelighet og feil, sammen med mange klisjeer og fordommer, som forhindrer oss i å erkjenne hvor rikt Kirkens mysterium er; dens hellighet beror jo ikke på våre fortjenester, med på «Herrens gave, aldri tatt tilbake», som «med paradoksal kjærlighet» fortsetter å velge «også og nettopp menneskenes skitne hender, som kar for sitt nærvær» (J. Ratzinger, Innføring i kristendommen).

Bønn

La oss da vandre i gleden over å være det hellige folk som Gud har utvalgt og la oss påkalle Maria, Kirkens mor, så hun kan hjelpe oss ta imot Kristus og ledsage oss med sin forbønn.