Norsk

IV. Kristi oppstandelse og utfordringene i dagens verden. 6. Å ha håp til livet for selv å kunne gi liv

Onsdag 26. november holdt pave Leo den trettisjette katekesen i jubelårsserien om «Jesus Kristus, vårt håp».

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Du [Herre] elsker alt som er til,
du synes ikke noe er ekkelt av alt du har skapt,
for aldri ville du ha skapt noe du hater.
Hvordan skulle noe bli stående, om ikke du hadde villet det,
eller noe bli bevart om ikke du hadde kalt det til live?
Du tar vare på alle, for de er alle dine, du Herre som elsker alt som lever. (Visd 11,24–26 fra Bibel 2025)

Her følger hele katekesen:

Livets gave

Kjære brødre og søstre, god morgen og velkommen!

Kristi påske kaster lys over livets mysterium og lar oss betrakte det med håp. Dette er ikke alltid lett eller selvfølgelig. Mange liv, overalt i verden, fremstår som slitsomme, smertefulle, fulle av problemer og hindringer som det gjelder å overvinne. Og likevel mottar mennesket livet som en gave: Vi ber ikke om det, vi velger det ikke, vi opplever det i dets mysterium fra første til siste dag. Livet er særegent og enestående: Det blir gitt oss, vi kan ikke gi det til oss selv, men det må stadig næres: Det trenger omsorg som bevarer, styrker, beskytter og stadig gir det en ny giv.

Våre mange eksistensielle spørsmål

Man kan si at spørsmålet om livet er et av menneskehjertets dypeste spørsmål. Vi kom inn i livet uten selv å ha tatt noen beslutning om det. Fra denne innlysende kjensgjerningen har de evige spørsmål alltid strømmet, som fra en flomstor elv: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi? Hva er den dypeste meningen med denne reisen?

Å ha håp til livet

Å leve roper jo etter mening, retning, håp. Og håpet fungerer som den dype drivkraft som lar oss fortsette i vanskeligheter, som hindrer oss i å gi opp i livets slit, som gjør oss sikre på at livets pilegrimsreise fører oss hjem. Uten håp risikerer livet å fremstå som en parentes mellom to evige netter, en kort pause mellom det som var og det som kommer etter vår gjennomreise på jorden. Å ha håp til livet betyr derimot å få en forsmak på hva målet er, å tro som sikkert det vi ennå ikke kan se eller berøre, å stole på og overgi oss til kjærligheten til en Far som skapte oss fordi han ønsket oss med kjærlighet og ønsker at vi skal være lykkelige.

Å ha mot til å leve og til å gi liv

Kjære dere, en utbredt sykdom i vår verden er mangel på tillit til livet. Det er som om man hadde resignert overfor en negativ fatalitet, preget av oppgivelse. Livet risikerer ikke lenger å fremstå som en mulighet mottatt i gave, men som noe ukjent, nesten en trussel som man må beskytte seg mot for ikke å bli skuffet. Derfor er det å ha mot til å leve og til å gi liv, til å vitne om at Gud virkelig «elsker alt som lever» som Visdommens bok (11,26) sier, i dag et viktigere og mer presserende kall enn noen gang.

Jesus helbreder oss

I evangeliet bekrefter Jesus stadig sin omsorg ved å helbrede syke, lege sårede kropper og sjeler, gi livet tilbake til døde. På denne måten åpenbarer den inkarnerte Sønnen Faderen: Han gir syndere verdigheten tilbake, tilgir synder og inkluderer alle, særlig de fortvilte, de utstøtte og de som er langt borte, i sitt løfte om frelse.

Å gi liv

Kristus, født av Faderen, er livet og ga liv uten forbehold, helt til han ga oss sitt eget. Han inviterer også oss til å gi vårt liv. Å gi liv betyr å bringe et annet menneske til livet. Universet av levende mennesker har utvidet seg gjennom denne loven, som i skapningens symfoni opplever et vidunderlig «crescendo» som kulminerer i duetten mellom mann og kvinne: Gud skapte dem i sitt bilde og ga dem i oppdrag å gi liv i hans bilde, det vil si av kjærlighet og med kjærlighet.

Menneskelivets drama

Helt fra begynnelsen av viser Skriften oss at livet, nettopp i sin høyeste form – den menneskelige – mottar frihetens gave og blir et drama. Menneskelige relasjoner er således også preget av motsetninger, til og med brodermord. Kain oppfatter sin bror Abel som en konkurrent, en trussel, og i sin frustrasjon føler han seg ute av stand til å elske og respektere ham. Det utarter til sjalusi, misunnelse og blod (1 Mos 4,1–16 ). Guds logikk derimot er helt annerledes. Gud forblir trofast mot sin plan om kjærlighet og liv; han blir aldri trett av å støtte menneskeheten, selv når den, i Kains spor, følger det blinde instinkt til vold, i kriger, diskriminering, rasisme og ulike former for slaveri.

Å leve i tillit til Gud

Å gi liv betyr derfor å stole på livets Gud og fremme menneskelighet i alle dens uttrykksformer: først og fremst i det vidunderlige eventyret det er å være mor og far, også i sosiale sammenhenger der familier strever med dagliglivets byrder og ofte blir hindret i sine planer og drømmer. Ifølge samme logikk betyr det å gi liv å engasjere seg for en solidarisk økonomi, å søke det felles gode som alle kan ta del i på like fot, å respektere og ta vare på skaperverket, å tilby trøst gjennom lytting, nærvær og konkret, uselvisk hjelp.

Herren er vårt håp

Brødre og søstre, Jesu Kristi oppstandelse er kraften som støtter oss i denne utfordringen, selv der det onde mørket formørker hjerte og sinn. Når livet synes å ha sluknet eller er kommet inn i en blindvei, kommer den oppstandne Herren fortsatt, inntil tidens ende, og går med oss og for oss. Han er vårt håp.

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK