Pavens preken på Verdensdagen for de fattige

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Messen i Peterskirken søndag 16. november, Verdensdagen for de fattige, inngikk i de fattiges jubelårsfeiring. Evangelieteksten var fra Lukasevangeliet:

Det var noen som snakket om tempelet, hvor fint det var utsmykket med vakre steiner og tempelgaver. Da sa Jesus: «Det skal komme dager da alt dere ser her, skal rives ned, så det ikke blir stein tilbake på stein.» Da spurte de: «Mester, når skal dette skje, og hva er tegnet på at dette skal begynne?» […] (Luk 21,5–19 fra Bibel 2024)

Her følger pave Leo XIVs preken:

Herrens dag

Kjære brødre og søstre,

De siste søndagene i det liturgiske året oppfordrer oss til å rette blikket mot tidens ende. I første lesning skimter profeten Malaki en ny tid ta til med «Herrens dag» [jf. Mal 4,1–2]. Den blir beskrevet som Guds tid. Som et morgengry som lar rettferds sol gå opp, vil de fattiges og ydmykes håp få et siste og endelig svar fra Herren, og de ugudeliges gjerninger og deres urett, spesielt overfor vergeløse og fattige, vil bli rykket opp med roten og brent som halm.

Rettferds sol

Denne rettferds sol som går opp, er, som vi vet, Jesus selv. Herrens dag er nemlig ikke bare historiens siste dag, men hans rike som nærmer seg hvert menneske i Guds Sønn som kommer. I evangeliet kunngjør og innvier Jesus dette riket, med en apokalyptisk språkbruk typisk for hans tid: Han selv er Guds herredømme som blir nærværende og gjør seg gjeldende i historiens dramatiske hendelser. Disse hendelsene skal derfor ikke skremme disippelen, men gjøre ham enda mer utholdende i sitt vitnesbyrd og bevisst på at Jesu løfte alltid er levende og trofast: «Ikke et hårstrå på hodet skal dere miste» (Luk 21,18).

«Ikke et hårstrå på hodet skal dere miste»

Dette, brødre og søstre, er det håp som vi er forankret i, tross livets ikke alltid gledelige hendelser. Også i dag «vandrer Kirken som en pilegrim mellom verdens forfølgelser og Guds fortrøstning», den forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer» (Lumen gentium, 8). Og der alle menneskelige forhåpninger synes å ta slutt, står den eneste vissheten enda sterkere – fastere enn himmel og jord: Herren vil ikke la et eneste hårstrå på vårt hode gå tapt.

«Et godt budskap for fattige», «et nådens år fra Herren»

I forfølgelser, lidelser, strev og undertrykkelse – både i vårt eget liv og i samfunnet – lar Gud oss ikke stå alene. Han viser seg som den som tar vår side. Gjennom hele Skriften går det en rød tråd som forteller om en Gud som alltid står på de minste sin side, på de foreldreløses, fremmedes og enkenes side (jf. 5 Mos 10,17–19). Og i Jesus, hans Sønn, når Guds nærhet kjærlighetens høydepunkt: Derfor blir Kristi nærvær og ord til jubel og jubileum for de fattigste, for han kom for å forkynne et godt budskap for de fattige og rope ut et nådens år fra Herren (jf. Luk 4,18–19).

Gud elsker oss med evig kjærlighet

På en spesiell måte deltar også vi i dette nådens år, nettopp i dag mens vi på denne verdensdagen har de fattiges jubelårsfeiring. Hele Kirken fryder og gleder seg, og det er spesielt til dere, kjære brødre og søstre, at jeg med styrke ønsker å formidle Herren Jesu ugjenkallelige ord: «Dilexi te – jeg har elsket deg» (Åp 3,9). Ja, overfor vår litenhet og fattigdom ser Gud på oss som ingen annen, og elsker oss med evig kjærlighet. Og hans Kirke vil også i dag, kanskje særlig i vår tid som fortsatt er såret av gammel og ny fattigdom, være «de fattige mor, et sted for gjestfrihet og rettferdighet» til (Dilexi te, 39).

En kultur for oppmerksomhet

Så mange former for fattigdom tynger vår verden! Først og fremst materiell fattigdom, men det finnes også mange moralske og åndelige former for fattigdom, som ofte rammer de unge spesielt hardt. Og ensomhet er det dramaet som går igjen i dem alle. Den utfordrer oss til å se på fattigdom på en helhetlig måte, for selv om det selvfølgelig er nødvendig å svare på akutte behov i blant, må vi mer generelt utvikle en kultur for oppmerksomhet – nettopp for å bryte ned ensomhetens mur. La oss derfor være oppmerksomme på hverandre, på hver enkelt, der vi er, der vi lever, og la oss formidle denne holdningen allerede i familien og leve den konkret ut der vi arbeider og studerer, i ulike fellesskap og i den digitale verden – overalt og helt ut i utkanten av samfunnet – og vitne om Guds ømhet.

Nettopp i historiens omveltninger kommer Herren

I dag synes særlig krigssituasjonene, som dessverre finnes i ulike deler av verden, å bekrefte at vi befinner oss i en tilstand av maktesløshet. Men maktesløshetens globalisering springer ut av en løgn, av å tro at slik har historien alltid vært og den kan ikke endres. Evangeliet sier derimot at det er nettopp i historiens omveltninger at Herren kommer for å frelse oss. Og vi, det kristne fellesskap, må i dag sammen med de fattige være et levende tegn på denne frelsen.

Ingen fred uten rettferdighet

Fattigdom utfordrer de kristne, men også alle som har ansvarsroller i samfunnet. Jeg oppfordrer derfor statsoverhoder og nasjonenes ledere til å lytte til de fattigstes rop. Uten rettferdighet kan det ikke være fred, og de fattige minner oss om dette på mange måter – gjennom migrasjon, og også gjennom rop som ofte blir kvalt av velværets og fremtidens myte, som ikke tar alle i betraktning, ja som ofte glemmer mange mennesker og overlater dem til deres skjebne.

Vær samfunnet kritiske samvittighet

Jeg vil uttrykke min takknemlighet overfor medarbeiderne i hjelpeorganisasjoner, overfor de mange frivillige, overfor dem som søker å lindre de fattigstes kår. Samtidig vil jeg oppfordre dem til stadig mer å være samfunnets kritiske samvittighet. Dere vet godt at spørsmålet om de fattige peker tilbake til det vesentlige i vår tro, at for oss er de Kristi kropp og ikke bare en sosiologisk kategori (jf. Dilexi te, 110). Det er derfor at «Kirken, som en mor, vandrer sammen med dem som vandrer. Hvor verden ser trusler, ser hun barn: Hvor man bygger murer, bygger hun broer» (ibid., 75).

Reis sammen

La oss alle engasjere oss! Som apostelen Paulus skriver til de kristne i Tessalonika (jf. 2 Tess 3,6–13): Mens vi venter på at Herren skal komme tilbake i herlighet, må vi ikke leve et liv lukket inne i oss selv eller i en religiøs tilbaketrukkenhet som gjør oss likegyldige overfor andre og historiens gang. Å søke Guds rike innebærer et ønske om å forvandle menneskelig sameksistens til et rom for søskenskap og verdighet for alle, uten unntak. Faren for å vandre som åndsfraværende reisende, uten tanke for målet og uten interesse for dem vi reiser sammen med, lurer alltid like rundt hjørnet.

Slipp Guds kjærlighet til

La oss ved denne jubelårsfeiringen for de fattige bli inspirert av vitnesbyrdet til helgener som tjente Kristus i de mest trengende og som fulgte ham i litenhet og avkall. Spesielt ønsker jeg å løfte fram den hellige Benedikt Josef Labres eksempel. Hans liv som «Guds vagabond» gjør ham til en naturlig skytshelgen for alle hjemløse. I Magnificat fortsetter jomfru Maria å minne oss om Guds valg, og hun gir stemme til dem som ikke har noen stemme. Må hun hjelpe oss å tre inn i rikets nye tenkemåte, slik at Guds kjærlighet alltid finnes i vårt kristenliv – den kjærlighet som tar imot, tilgir, forbinder sår, trøster og helbreder.

Se også:
Hele messen med kommentarer på engelsk
Pave Leo XIVs budskap i anledning Verdendagen for de fattige (engelsk og andre språk)