Angelus første søndag i fasten

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 22. februar var evangelieteksten:

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham […] (Matt 4,1–11 fra Bibel 2024)

Kjære brødre og søstre, god søndag!

I dag, første søndag i fastetiden, forteller evangeliet oss om Jesus som går ut i ødemarken, ført av Ånden, og blir fristet av djevelen (jf. Matt 4,1–11). Etter å ha fastet i førti dager og førti netter kjenner han tyngden ved å være menneske: Sult på det fysiske plan og djevelens fristelser på det moralske plan. Han erfarer det samme slitet som vi alle under vandringen, og ved å motstå djevelen viser han oss at vi kan overvinne djevelens bedrag og feller.

Mesteren kan gjøre vårt liv til et mesterverk

Med dette Livets ord innbyr liturgien oss til å betrakte fastetiden som en vandring i lyset. Gjennom bønn, faste og almissegiving kan vi i fastetiden fornye vårt samarbeid med Herren om å virkeliggjøre vårt liv som et enestående mesterverk. Vi kan la ham fjerne flekker og lege de sår som synden kan ha forårsaket. Vi kan strebe etter å la vårt liv blomstre i hele dets skjønnhet, i kjærlighetens fylde – kjærligheten som er den eneste kilde til sann lykke.

En krevende vandring

Selvfølgelig er dette en krevende vandring, og det er fare for at vi mister motet, eller lar oss lokke av mindre krevende veier til tilfredsstillelse, så som rikdom, berømmelse og makt (jf. Matt 4,3–8). Disse fristelsene, som også Jesus stod overfor, er imidlertid bare fattigslige surrogater for den glede vi er skapt for. Og det er uunngåelig at de til slutt etterlater oss for alltid utilfredse, urolige og tomme.

Botsøvelser er til hjelp

Av denne grunn lærte den hellige Paul VI at botsøvelser, langt fra å forarme vår menneskelighet, beriker den ved å rense og styrke den mens vi vandrer mot en horisont som har «som endemål kjærligheten og overgivelsen til Herren» (Paenitemini, 17. februar 1966, I). Botsøvelser gjør oss bevisst våre begrensninger og gir oss styrke til å overvinne dem og til med Guds hjelp å leve i et stadig mer intenst fellesskap med ham og med hverandre.

Vårt liv i fastetiden

La oss i denne nådens tid øve bot med storhjertethet, sammen med bønn og barmhjertighetsgjerninger: La oss gi rom for stillhet; la TV, radio og mobiler få tie en stund. La oss meditere over Guds Ord, oppsøke sakramentene; la oss lytte til Den hellige ånd, som taler til oss i hjertet, og la oss lytte til hverandre – i familien, på arbeidsplassen, i fellesskapene. La oss vie tid til dem som alene, spesielt de eldre, de fattige, de syke. La oss gi avkall på det som er overflødig og la oss dele det vi sparer med dem som mangler det mest nødvendige. Da vil, sier Augustin, «vår bønn, bedt i ydmykhet og nestekjærlighet, i faste og almissegiving, i måtehold og tilgivelse, i å gi det som godt er og ikke gjengjelde ondt, i å vende oss bort fra det onde og gjøre godt» (Sermo 206,3) nå himmelen og gi oss fred.

Bønn

Til jomfru Maria, vår mor som alltid hjelper sine barn i prøvelser, betror vi vår fastetidsvandring.