Lumen gentium. 7. Hellighet og evangeliske råd i Kirken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Søsken, vi ber og oppfordrer dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være til glede for Gud, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! Dere vet jo hvilke påbud vi ga dere fra Herren Jesus.For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige. (1 Tess 4,1–3 fra Bibel 2024)
Lumen gentium. 7. Hellighet og evangeliske råd i Kirken
Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!
Lumen gentium (LG), Det annet vatikankonsils konstitusjon om Kirken, vier et helt kapittel, det femte, til alle troendes kall til hellighet: Hver av oss er kalt til å leve i Guds nåde, praktisere dydene og la seg forme etter Kristus. Ifølge konsilkonstitusjonen er ikke hellighet et privilegium for noen få, men en gave som forplikter alle døpte til å strebe etter fullkommenhet i kjærlighet, altså etter hel og full kjærlighet til Gud og til vår neste. Kjærlighet er nemlig selve kjernen i den hellighet som alle troende er kalt til: inngitt av Faderen, ved Sønnen Jesus, «styrer og besjeler den alle midler til helliggjørelse og fører dem til deres mål» (LG, 42). Det høyeste nivået av hellighet er, akkurat som da Kirken ble til, martyrdøden. Det er «det høyeste vitnesbyrd om tro og kjærlighet» (jf. LG, 50). Derfor lærer konsilteksten at alle troende må være rede til å bekjenne Kristus like til blodsutgytelse (jf. LG, 42). Det har alltid vært aktuelt og er det fortsatt i dag. Denne beredvilligheten til vitnesbyrd viser seg hver gang kristne gjør en innsats for rettferdighet og slik etterlater seg tegn på tro og kjærlighet i samfunnet.
Alle sakramentene, fremfor alt eukaristien, nærer og fremmer et hellig liv ved å gjøre mennesket mer likt Kristus, som er mønsteret og målestokken for hellighet. Han helliger Kirken, som han er hode og hyrde for: Slik sett er hellighet hans gave. Den viser seg i vårt daglige liv hver gang vi tar imot ham med glede og svarer på gaven med hengivelse. I denne forbindelse minnet pave Paul VI i generalaudiensen 20. oktober 1965 om at for å være autentisk, ønsker Kirken at alle døpte «skal være hellige, det vil si virkelig dens verdige, sterke og trofaste barn». Dette kommer i stand gjennom en indre forvandling, der livet til hver enkelt formes etter Kristus ved Den hellige ånds kraft (jf. Rom 8,29; LG, 40).
Lumen gentium beskriver Den katolske kirkes hellighet som en iboende egenskap, som må tas imot i tro, ettersom troen tilskriver den en «usvikelig hellighet» (LG, 39): Dette betyr ikke at den er fullkomment og fullendt hellig, men at den er kalt til å bekrefte denne guddommelige gaven under sin vandring mot det evige mål. Den vandrer «som en pilegrim mellom verdens forfølgelser og Guds fortrøstning» (Augustin, De civitate Dei 51,2; LG, 8). Syndens triste virkelighet i Kirken – det vil si i oss alle – innbyr hver enkelt til å forandre sitt liv for alvor, til å overgi seg til Herren, som fornyer oss i kjærligheten. Det er nettopp denne uendelige nåden, som helliger Kirken, som gir oss en oppgave å arbeide med dag for dag: vår egen omvendelse. Derfor er hellighet ikke bare av praktisk karakter, ikke en rent etisk forpliktelse, uansett hvor stor den måtte være, men angår selve kjernen i det kristne liv, både personlig og i fellesskap.
I dette perspektivet spiller ordenslivet en avgjørende rolle. Konsilkonstitusjonen behandler ordenslivet i det sjette kapittelet (jf. nr. 43–47). I Guds hellige folk er ordenslivet et profetisk tegn på den nye verden, som erfares her og nå, i historien. De evangeliske råd som gir form til alt ordensliv, nemlig fattigdom, kyskhet og lydighet, er tegn på Guds rike, som allerede er nærværende i Kirkens mysterium. Disse tre dydene er ikke regler som trellbinder vår frihet, men frigjørende gaver fra Den hellige ånd, gjennom hvilke noen troende blir helt og fullt viet til Gud. Fattigdom uttrykker full overgivelse til forsynet og frigjør fra beregning og egeninteresse; lydighet har sitt forbilde i Kristi selvhengivelse til Faderen og frigjør fra mistro og maktbegjær; kyskhet er å gi et helt og rent hjerte i kjærlighet, i tjeneste for Gud og Kirken.
Ved å leve i tråd med denne livsstilen vitner vigslede personer om hele Kirkens universelle kall til hellighet, i form av radikal etterfølgelse. De evangeliske råd viser full deltakelse i Kristi liv, helt til korset: Det er nettopp ved Den korsfestedes offer at vi alle blir frelst og helliget! Når vi betrakter denne hendelsen, forstår vi at det ikke finnes noen menneskelig erfaring som Gud ikke kan forløse: Selv lidelsen, når den leves i forening med Herrens lidelse, blir en vei til hellighet. Nåden, som omvender og forvandler livet, styrker oss slik i enhver prøvelse og viser ikke vei mot et fjernt ideal, men mot møtet med Gud, som ble menneske av kjærlighet. Må jomfru Maria, det inkarnerte Ords allhellige mor, alltid støtte og beskytte vår vandring.
De foregående katekesene i denne serien:
Det annet vatikankonsil. Innledende katekese
Dei Verbum:
1. Gud taler til menneskene som sine venner
2. Jesus Kristus åpenbarer Faderen
3. En eneste hellig skatt. Forholdet mellom Skriften og Tradisjonen
4. Den hellige skrift: Guds ord i menneskelige ord
5. Guds Ord i Kirkens liv
Lumen gentium:
1. Kirkens mysterium, den som er sakrament for foreningen med Gud og for hele menneskeslektens innbyrdes enhet
2. Kirken – en synlig og åndelig virkelighet
3. Kirken – Guds folk
4. Kirken – et prestelig og profetisk folk
5. På apostlenes grunnvoll. Kirken i dens hierarkiske dimensjon
6. Levende steiner i Kirken og vitner i verden – legfolket i Guds folk
***
