Pavens budskap til Verdensdagen for sosial kommunikasjon 2026

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Å verne om menneskestemmer og menneskeansikter

Kjære brødre og søstre!

Ansiktet og stemmen er unike for hvert menneske og skiller det fra alle andre; de uttrykker vår egen makeløse identitet og danner grunnlaget for ethvert møte. Dette forstod de gamle godt. For å definere mennesket brukte grekerne i antikken ordet «ansikt» (prósōpon), som etymologisk viser til det som møter blikket – stedet for nærvær og relasjon. Det latinske ordet persona (fra per-sonare) rommer derimot lyden: ikke en hvilken som helst lyd, men den umiskjennelige stemmen til ett bestemt menneske.

Ansiktet og stemmen er hellige. De ble gitt oss av Gud, som skapte oss i sitt bilde, etter sin lignelse, da han kalte oss til livet med det Ordet han selv rettet til oss; gjennom århundrene lød dette Ordet først i profetenes stemmer og ble deretter, i tidens fylde, kjød. Dette Ordet – denne Guds selvmeddelelse – har vi kunnet høre og se direkte (jf. 1 Joh 1,1–3), for det ga seg til kjenne i stemmen og ansiktet til Jesus, Guds Sønn.

Helt fra skapelsen av har Gud villet mennesket som sin samtalepartner, og som Gregor av Nyssa sier, [1] har han preget menneskeansiktet med en avglans av den guddommelige kjærlighet, slik at det gjennom kjærligheten fullt ut kan leve som menneske. Å verne om menneskeansikter og menneskestemmer betyr derfor å verne om dette seglet, om denne uutslettelige avglansen av Guds kjærlighet. Vi er ikke en art laget av forhåndsdefinerte biokjemiske algoritmer. Hver og en av oss har et uerstattelig og unikt kall, som fremkommer gjennom livet og som viser seg nettopp i kommunikasjon med andre.

Men om vi ikke verner om dette seglet, risikerer vi at digital teknologi på radikalt vis endrer noen av sivilisasjonens grunnpilarer, som vi av og til tar for gitt. Ved å simulere menneskestemmer og menneskeansikter, visdom og kunnskap, bevissthet og ansvar, empati og vennskap, griper KI-systemene ikke bare inn i informasjonsøkosystemer, men trenger også inn i kommunikasjonens dypeste nivå – nemlig forholdet mellom mennesker.

Utfordringen er derfor ikke teknologisk, men antropologisk. Å verne om menneskeansikter og menneskestemmer betyr til syvende og sist å verne om oss selv. Å ta imot de muligheter som digital teknologi og kunstig intelligens gir, med mot, besluttsomhet og dømmekraft, betyr ikke at vi lukker øynene for kritiske spørsmål, uklarheter og risikoer.

Ikke gi avkall på egen tenkning

Det er etter hvert mye som tyder på at algoritmer utformet for å oppnå maksimalt engasjement på sosiale medier – lønnsomt for plattformene – belønner umiddelbare følelsesreaksjoner, mens mer tidkrevende og anstrengende menneskelige reaksjoner, som forståelse og ettertanke, ofte nedprioriteres. Ved å lukke grupper av mennesker inne i bobler av lettvint enighet og lettvint indignasjon svekker disse algoritmene evnen til å lytte og tenke kritisk, og forsterker sosial polarisering.

I tillegg kommer en naiv og ukritisk tillit til kunstig intelligens som en allvitende «venn», som en kilde til all informasjon, som et arkiv over alle minner og som et rådgivende «orakel» på alle områder. Alt dette kan ytterligere svekke vår evne til å tenke analytisk og kreativt, til å forstå hva ting faktisk betyr og til å skjelne mellom form og innhold.

Selv om kunstig intelligens kan gi støtte og hjelp til å håndtere kommunikative oppgaver, risikerer vi på sikt å undergrave våre kognitive, emosjonelle og kommunikative evner dersom vi unndrar oss anstrengelsen ved å tenke selv og nøyer oss med kunstige, statistikkbaserte sammenstillinger.

I de senere år har kunstig intelligens i stadig større grad tatt kontroll over også produksjonen av tekster, musikk og videoer. Store deler av den menneskelige kreative næringen risikerer dermed å bli demontert og merket med «Powered by AI», mens folk gjøres til passive forbrukere av ikke-tenkte tanker og anonyme produkter uten opphavsperson og uten kjærlighet. Samtidig reduseres menneskesinnets mesterverk innen musikk, kunst og litteratur til rene treningsgrunnlag for maskiner.

Det spørsmålet som virkelig opptar oss, er imidlertid ikke hva maskinene kan eller vil kunne gjøre, men hva vi selv kan og vil kunne gjøre når vi vokser i menneskelighet og kunnskap gjennom klok bruk av de kraftfulle verktøyene som står til vår disposisjon. Mennesket har alltid vært fristet til å tilegne seg kunnskapens frukter uten anstrengelse, granskning og personlig ansvar. Men å gi avkall på den kreative prosessen og overlate våre mentale evner og vår fantasi til maskiner betyr å begrave de talentene vi har fått for å kunne vokse som mennesker i forholdet til Gud og andre. Det betyr å skjule vårt ansikt og å la vår stemme stilne.

På ordentlig eller på liksom: simulering av relasjoner og av virkeligheten

Mens vi skroller gjennom informasjonsstrømmene våre (feeds), blir det dermed stadig vanskeligere å forstå om det er andre mennesker eller «bots» eller «virtuelle influensere» vi samhandler med. Disse automatiserte aktørenes lite gjennomsiktige inngrep påvirker offentlig debatt og menneskers valg. Spesielt chatboter basert på store språkmodeller (LLM) viser seg – med sin kontinuerlige optimalisering av personalisert interaksjon – å være overraskende effektive når det gjelder påvirkning i det skjulte. Med sin dialogiske, tilpasningsdyktige og mimetiske virkemåte etterligner disse språkmodellene menneskelige følelser og simulerer dermed relasjoner. Denne antropomorfiseringen kan virke underholdende, men er samtidig villedende, særlig for de mest sårbare. Chatboter programmert til å være overdrevent «kjærlige» – i tillegg til alltid å være til stede og tilgjengelige – kan i det skjulte forme våre sinnsstemninger og på den måten trenge inn i vår intimsfære og ta den i besittelse.

Teknologi som utnytter vårt behov for relasjoner, kan få ikke bare smertelige konsekvenser for enkeltmenneskers liv, men også skade samfunnets sosiale, kulturelle og politiske vev. Dette skjer når vi erstatter relasjoner til andre mennesker med relasjoner til KI-systemer opplært til å katalogisere våre tanker og dermed bygge opp en verden av speil rundt oss, der alt er laget «i vårt bilde, etter vår lignelse». På denne måten lar vi oss berøve muligheten til å møte den andre, som alltid er ulik oss selv, og som vi kan og må lære å forholde oss til. Uten å ta imot den andres annerledeshet kan det verken finnes relasjon eller vennskap.

En annen stor utfordring ved disse nye systemene er skjevhet (bias), som får dem til å tilegne seg og videreformidle virkeligheten på en forvrengt måte. KI-modeller formes av verdensbildet til de som utvikler dem, og ved å videreføre stereotypier og fordommer fra datagrunnlaget de bygger på, kan de på sin side påtvinge bestemte måter å tenke på. Manglende gjennomsiktighet i algoritmedesign, kombinert med utilstrekkelig sosial representativitet i datagrunnlaget, gjør at vi lett blir fanget i nettverk som manipulerer våre tanker og som opprettholder og forsterker allerede eksisterende sosiale ulikheter og urettferdigheter.

Det er stor fare på ferde. Simuleringskraften er så stor at KI, ved å tilegne seg våre ansikter og stemmer, til og med kan villede oss med parallelle «virkeligheter». Vi lever i en flerdimensjonal verden der det blir stadig vanskeligere å skille mellom hva som er virkelig og hva som er fiksjon.

I tillegg kommer problemet med manglende nøyaktighet. Systemer som fremstiller statistiske sannsynligheter som kunnskap, gir oss i beste fall tilnærminger til sannheten – og noen ganger rene «hallusinasjoner». Manglende kildekontroll, kombinert med krisen i feltjournalistikk – som krever kontinuerlig innsamling og verifisering av informasjon på hendelsesstedet – kan gi enda større grobunn for desinformasjon, og fremkalle en voksende følelse av mistillit, forvirring og usikkerhet.

En mulig allianse

Bak denne enorme, usynlige kraften som berører oss alle, står bare en håndfull selskaper. Grunnleggerne – arkitektene bak kunstig intelligens – ble nylig kåret til «Årets person 2025». Denne situasjonen gir grunn til stor bekymring når det gjelder den oligopolistiske kontrollen over algoritmiske systemer og kunstig intelligens. Disse kan på subtile måter påvirke menneskelig atferd og til og med omskrive menneskehetens historie – inkludert Kirkens historie – ofte uten at vi merker det.

Utfordringen som ligger foran oss er ikke å stoppe digital innovasjon, men å styre den og være bevisst på dens tvetydige natur. Det er opp til hver og en av oss å heve stemmen til forsvar for oss mennesker, slik at vi virkelig kan integrere disse verktøyene som allierte.

Denne alliansen er mulig, men den må bygge på tre søyler: ansvar, samarbeid og utdanning.

Først og fremst ansvar som, avhengig av rolle, kan komme til uttrykk som ærlighet, gjennomsiktighet, mot, fremsyn, plikt til å dele kunnskap og rett til å bli informert. Generelt kan imidlertid ingen unndra seg sitt personlige ansvar for den fremtiden vi er i ferd med å bygge.

For topplederne av nettplattformer betyr dette å sørge for at deres forretningsstrategier ikke styres utelukkende av ønsket om maksimal profitt, men også av et fremsyn som tar hensyn til det felles beste – på samme måte som deres egne barns beste ligger dem på hjertet.

Av skaperne og utviklerne av KI-modeller kreves gjennomsiktighet og sosialt ansvar når det gjelder utformingsprinsippene og modereringssystemene som ligger til grunn for algoritmene og modellene de utvikler, for å fremme informert samtykke fra brukerne.

Samme ansvar påligger også nasjonale lovgivere og overnasjonale reguleringsmyndigheter, som må føre tilsyn med at menneskeverdet respekteres. Egnet regulering kan beskytte menneskene mot å knytte emosjonelle bånd til chatboter, og begrense spredningen av falskt, manipulerende eller villedende innhold, slik at informasjon bevares intakt og ikke forvanskes gjennom villedende simuleringer.

Medie- og kommunikasjonsbedrifter kan på sin side ikke tillate at algoritmer som er designet for, koste hva det koste vil, å vinne kampen om noen ekstra sekunders oppmerksomhet, trumfer deres profesjonelle verdier, som er orientert mot å søke sannheten. Publikums tillit vinnes gjennom nøyaktighet, gjennom gjennomsiktighet, ikke ved å jakte på en enhver form for engasjement. Innhold som er generert eller manipulert av KI, må merkes tydelig og adskilles fra innhold laget av mennesker. Journalisters og andre innholdsskaperes opphavsrett må beskyttes. Informasjon er et offentlig gode. En konstruktiv og meningsfull offentlig tjeneste baserer seg ikke på uklarhet, men på gjennomsiktighet når det gjelder kildene, på inkludering av de involverte og på høye kvalitetsstandarder.

Vi er alle kalt til å samarbeide. Ingen enkelt sektor kan alene møte utfordringen med å styre digital innovasjon og forvalte kunstig intelligens. Derfor må det etableres beskyttelsesmekanismer. Alle berørte parter – fra teknologibransjen til lovgiverne, fra kreative virksomheter til akademia, fra kunstnere til journalister og lærere – må involveres i å bygge opp et bevisst og ansvarlig digitalt medborgerskap og sørge for at det faktisk fungerer i praksis.

Utdanning tar sikte på nettopp dette: å styrke vår personlige evne til å tenke kritisk, å vurdere hvor pålitelige kilder er og hvilke mulige interesser som kan ligge bak det utvalget av informasjon som når frem til oss, å forstå de psykologiske mekanismene som settes i gang, og å gi våre familier, fellesskap og organisasjoner mulighet til å utvikle praktiske kriterier retningslinjer for en sunnere og mer ansvarlig kommunikasjonskultur.

Av den grunn er det stadig mer presserende å innføre medie-, informasjons- og KI-opplæring i utdanningssystemene på alle nivåer, noe enkelte sivile institusjoner allerede fremmer. Som katolikker kan og må vi gi vårt bidrag til at mennesker – særlig unge – kan tilegne seg evnen til kritisk tenkning og vokse i åndelig frihet. Denne opplæringen bør også integreres i bredere initiativer for livslang læring, som når ut til eldre og marginaliserte medlemmer av samfunnet, som ofte føler seg ekskludert og maktesløse i møte med raske teknologiske endringer.

Medie-, informasjons- og KI-opplæring vil hjelpe alle til ikke å tilpasse seg disse systemenes antropomorfiserende tendenser, men til å behandle dem som verktøy, til alltid å benytte ekstern kontroll av kilder– som kan være unøyaktige eller gale – oppgitt av KI-systemer, til å beskytte eget personvern og egne data ved hjelp av sikkerhetsinnstillinger og klagemuligheter. Det er viktig å lære seg selv og andre å bruke KI på en bevisst måte, og i denne sammenhengen å verne om egen identitet – i form av bilder og lyd, ansikt og stemme – for å forhindre at den brukes til å skape skadelig innhold eller fremme skadelig atferd, for eksempel digital svindel, nettmobbing og deepfakes, som krenker menneskers personvern og intimitet uten deres samtykke. Slik den industrielle revolusjon krevde grunnleggende alfabetisering for at folk skulle kunne møte det nye, krever også den digitale revolusjon digital opplæring (sammen med en humanistisk og kulturell formasjon) for å forstå hvordan algoritmer preger vår virkelighetsoppfatning, hvordan KI-skjevheter fungerer, hvordan det avgjøres hvilket innhold som dukker opp i informasjonsstrømmene våre (feeds), og hvilke økonomiske forutsetninger og modeller som ligger til grunn for KI-økonomien – og hvordan disse kan endre seg.

Ansiktet og stemmen må igjen få uttrykke personen. Vi må verne om kommunikasjonens gave som menneskets dypeste sannhet, og la denne sannheten være retningsgivende også for all teknologisk innovasjon.

Med disse refleksjonene takker jeg alle som arbeider for de mål som er skissert her, og jeg velsigner av hele mitt hjerte alle som ved hjelp av kommunikasjonsmidler arbeider for det felles beste.

Fra Vatikanet, 24. januar 2026, minnedagen for den hellige Frans av Sales

PAVE LEO XIV

[1] «Å være skapt i Guds bilde betyr at mennesket helt fra det ble skapt er preget med en kongelig karakter […]. Gud er kjærlighet og kilde til kjærlighet: Den guddommelige Skaper har lagt også dette trekket på vårt ansikt, slik at mennesket gjennom kjærlighet – en avglans av Guds kjærlighet – kan erkjenne og vise verdigheten av sin natur og likheten med sin Skaper» (jf. den hellige Gregor av Nyssa, Om skapelsen av mennesket: PG 44, 137).