Pave Johannes XXIII i Paulusbasilikaen (San Paolo fuori le mura) 25. januar 1959, dagen og stedet da han kunngjorde konsilet

Norsk

Sacrosanctum concilium. 8. Motivene for liturgireformen

Onsdag 26. august fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Først sier han: Slaktoffer og offergaver, brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke glede i, enda det er slike offer som bæres fram etter loven. Deretter sier han: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje. Han opphever det første for å la det andre gjelde. I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle. (Hebr 10,8–10 fra Bibel 2024)

Sacrosanctum concilium. 8. Motivene for liturgireformen

Kjære brødre og søstre,

I denne siste katekesen om konstitusjonen Sacrosanctum concilium ønsker jeg å se nærmere på grunnene til at konsilfedrene ville fremme en liturgireform. Opplysende i så måte er det tredje «Brevet fra konsilet» som kardinal Giovanni Battista Montini, den gang erkebiskop av Milano, sendte til de troende i sin egen Kirke den 28. oktober 1962. Liturgien – skrev han – «er et oppriktig uttrykk for både det guddommelige og det menneskelige. Den er et språk. På den ene side er den en formidler av den guddommelige lære, på den annen side er den en stemme i samtalen med Gud. Det er klart at den ikke kan gi avkall på sin didaktiske funksjon, og at den må gi troen og fromheten mulighet til å uttrykke seg på en umiddelbart forståelig måte». [1] Drevet av disse overbevisningene hevdet den fremtidige pave Paul VI at de troende «verken kan eller skal forbli tause og passive lenger. Deres fysiske nærvær lar seg ikke forene med deres åndelige fravær». [2]

Det er tydelig samsvar mellom disse utsagnene og dem som senere kommer til å stå i nummer 48 i konsilkonstitusjonen: «Det ligger Kirken på hjerte å sørge for at de troende ikke bivåner dette troens mysterium som fremmede eller stumme tilskuere; de skal tvert imot, gjennom dets riter og bønner lære å forstå det fullt ut, så de bevisst, hengivent og aktivt tar del i den hellige handling, lar seg belære av Guds ord, lar seg mette av Herrens legeme ved hans bord, og takker Gud. Idet de frembærer det uplettede offer, ikke bare ved prestens hender, men også i forening med ham, skal de lære å frembære seg selv som offer, og med Kristus som midler dag for dag fullkommes i enheten med Gud og med hverandre». I disse ordene kan man merke en fornyet bevissthet om liturgiens verdi. Gjennom Kirkens rituelle handlinger blir frelsesverket minnet, og mennesket får mulighet til å leve i et sant forhold til Gud og komme i kontakt med frelseshendelsen. Ettersom den hellige liturgiens gester og ord er avgjørende for å virkeliggjøre denne erfaringen, kan ikke de troendes deltagelse være passiv.

Ved å sette det som utgjør hjertet i den kirkelige erfaring i sentrum, tok konsilreformen sikte på å la liturgien stråle som «den fremste kilde til den guddommelige utveksling der Guds liv blir meddelt oss» [3]. Ut fra denne overbevisningen oppstod behovet for å gjøre rikdommen i de bibelske tekstene og bønnene mer tilgjengelig for alle troende, og for å gjøre ordningen av feiringen klarere og enklere enn den som var fastsatt i de liturgiske bøkene som var i bruk på den tiden.

Ettersom liturgien er en levende realitet, har den nemlig gjennom århundrene alltid vært gjenstand for utvikling og forandring. Læreembetet har tilpasset liturgiens former til behovene i de ulike tidsepokene. Det er da ikke overraskende at også Det annet vatikankonsil, med størst mulig respekt for tradisjonens arv og nettopp for å gjøre den mer tilgjengelig, anså det som nødvendig å revidere de liturgiske bøkene.

Målet som lå konsilfedrene på hjertet, er tydelig uttrykt i nummer 21 av konstitusjonen Sacrosanctum concilium: «For at det kristne folk desto sikrere skal få del i nådens fylde gjennom liturgien, er det den hellige Mor Kirkens ønske å gjennomføre en alminnelig fornyelse av liturgien. For liturgien består vel av en uforanderlig del, innstiftet av Gud, men dertil av deler som kan eller til og med bør endres etter som tidene skifter - nemlig i den grad det viser seg at elementer som mindre svarer til liturgiens eget indre vesen, eller som nå er blitt uegnet, har fått innpass i den. Ved denne fornyelsen skal både tekster og riter ordnes på en slik måte at de ting de vil betegne, blir klarere uttrykt, – så at kristenfolket, så vidt det lar seg gjøre, lett kan forstå dem og ta full og aktiv del i den felles feiring av liturgien.» Skillet i liturgien mellom guddommelige elementer, som er uforanderlige, og menneskelige elementer, som derimot «kan gjennomgå ulike forandringer, godkjent av det kirkelige hierarkiet – som støttes av Den hellige ånd – etter hva tiden, forholdene og sjelene har behov for», går tilbake til pave Pius XIIs encyklika Mediator Dei (Acta Apostolicae Sedis 39, 1947, 541-542).

For øvrig oppstod ikke ønsket om en «generell reform» plutselig, men hadde allerede kommet til uttrykk i virket til pavene som hadde etterfulgt hverandre siden begynnelsen av det tjuende århundret, i tråd med den liturgiske bevegelsens målsetninger. Nødvendigheten av at de troende ikke skulle delta i feiringene «som fremmede eller stumme tilskuere» var allerede blitt tatt opp i den apostoliske konstitusjonen Divini cultus av Pius XI. Dessuten kan man minne om de tiltakene som Pius XII gjennomførte med hensyn til ordningen av ritene i den stille uke, idet han flyttet dem tilbake til de tidspunktene som tilsvarer påskehendelsene, etter at de i århundrer var blitt fremskyndet til morgentimene. Heller ikke må det glemmes at den hellige Johannes XXIII anså at det trengtes en forenkling av rubrikkene i breviaret og missalet og godkjente en slik forenkling med motu proprio Rubricarum instructum av 25. juli 1960, der han overlot til det økumeniske konsilet, som allerede var blitt annonsert, å legge frem forslag til grunnleggende prinsipper for en reform av liturgien.

Liturgireformen som ble fremmet av Det annet vatikankonsil, føyer seg altså inn i Kirkens levende tradisjon. En rett forståelse av denne liturgireformen gjør det også mulig å avvise misbruk som har forekommet i enkelte deler av Kirken i tiden etter konsilet, og som dessverre også i dag forekommer fra tid til annen, ved at noen av prinsippene som lå til grunn for selve reformen, er blitt gjort absolutte eller misforstått.

I denne forbindelse er det verdt å minne om at konsilkonstitusjonen fastslår at «de liturgiske handlinger er ikke av privat karakter, men feires av Kirken som sådan, den som er ‘enhetens sakrament’; det vil da si, den feires av det hellige folk, organisk forenet under sine biskoper. Og derfor angår de liturgiske handlinger hele Kirkens legeme, som de manifesterer og virker inn på» (SC, 26).

Det er derfor først og fremst hyrdenes, biskopenes, men også hver enkelt prests ansvar å bevare og fremme en liturgi som, i samsvar med de liturgiske normene, oppviser en nobel enkelhet (jf. SC, 34) og slik åpenbarer at Kirken er én, hellig, katolsk og apostolisk. En slik liturgi vil også være et grunnleggende middel for evangelisering, en nådens redskap. Gjennom dette redskapet vil vi, slik konsilet lærer, kunne lære å frembære oss selv som offer og, med Kristus som midler, bli fullkommengjort i enheten med Gud og med hverandre (jf. SC, 48).

[1] G. B. Montini, «Terza lettera dal Concilio», Rivista Diocesana Milanese 51 (1962) 921-923: 922.

[2] Ibid.

[3] Høytidelig avslutning av konsilets andre sesjon, pave Paul VIs tale (4. desember 1963).

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK