Angelus allesjelersdag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Disse første novemberdagene kaster Jesu, den korsfestedes, oppstandelse lys over vår egen bestemmelse. Han selv sa til oss: «Det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag» (Joh 6,39). Så det er klart hva Gud er mest opptatt av: at ingen skal gå tapt for alltid, at hver enkelt skal finne sin plass og skinne på sin helt egen måte.

Allehelgensdag

Dette er det mysteriet som vi feiret i går, på allehelgensdag: et ulikhetenes fellesskap som så og si utvider Guds liv til alle de barn som har ønsket å være del av det. Dette ønsket er innskrevet i hvert et menneskehjerte, som roper etter anerkjennelse, oppmerksomhet og glede. Som pave Benedikt XVI skrev er uttrykket «evig liv» et forsøk på å gi navn til denne uutslokkelige lengselen: ikke en endeløs rekke av dager, men en neddykking i et hav av uendelig kjærlighet, hvor det ikke lenger finnes noen tid, ikke noe før og etter. En fylde av liv og glede: Det er dette vi håper på og forventer av vårt liv sammen med Kristus (jf. Spe salvi, 12).

Allesjelersdag

Allesjelersdag bringer dette mysteriet enda nærmere oss. Guds opptatthet av ikke å miste noen, kjenner vi jo fra oss selv hver gang døden ser ut til for alltid tar fra oss en stemme, et ansikt, en hel verden. Hvert menneske er jo en hel verden. Så dagen i dag utfordrer altså menneskets erindring, så dyrebar og så skjør. Uten minne om Jesus – om hans liv, død og oppstandelse – risikerer den veldige skatt som ethvert menneskeliv utgjør, å gli glemt. Men i Jesu levende minne derimot trer de fram i hele sin verdighet, til og med de som ingen husker, selv de som historien synes å ha visket bort. Jesus, steinen som ble vraket av bygningsmennene, er nå blitt hjørnesteinen (jf. Apg 4,11). Dette er påskebudskapet. Derfor har de de kristne alltid husket på de avdøde i enhver eukaristifeiring, og fortsatt i dag ber de om at deres kjære avdøde må bli nevnt i den eukaristiske bønnen. Fra denne bønnen vokser håpet om at ingen skal gå tapt.

Jesu stemme kaller oss fra framtiden

Må besøket på kirkegården, der stillheten avbryter hverdagens jag og mas, for oss alle være en innbydelse til erindring og venten. «Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv», sier vi i trosbekjennelsen. La oss derfor minnes framtiden. Vi er ikke fanget i fortiden, i nostalgiens tårer. Heller ikke er vi innestengt i nåtiden, som i en grav. Må Jesu kjente stemme nå oss, og nå alle, for den er den eneste som kommer fra framtiden. Han kaller oss ved navn, gjør i stand et sted for oss, og frigjør oss fra den følelse av maktesløshet som får oss til å gi opp livet. Må Maria, påskeaftenens kvinne, lære oss igjen å håpe.