Pavens allehelgensdagpreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Allehelgensdag er evangelieteksten saligprisningene (Matt 5,1–12).

Newman til inspirasjon for kommende generasjoner

På denne allehelgensdag er det en stor glede å innskrive den hellige John Henry Newman blant kirkelærerne og samtidig, i anledning jubelårsfeiringen for utdanningsverdenen å utnevne ham til medskytshelgen, sammen med den hellige Thomas Aquinas, for alle som deltar i utdannings- og oppdragelsesprosesser. Newmans imponerende kulturelle og åndelige format vil være til inspirasjon for kommende generasjoner, generasjoner med hjerter som tørster etter uendelighet og som gjennom forskning og kunnskap er villige å legge ut på den reisen som, slik de gamle sa, fører oss per aspera ad astra, altså gjennom vanskeligheter til stjernene.

Lærere, strål som stjerner!

Helgenenes liv viser oss at det er mulig å leve lidenskapelig midt i vår komplekse samtid, uten å sette til side det apostoliske oppdraget: «Strål som stjerner i verden» (oversatt fra det italienske “risplendete come astri nel mondo”, Fil 2,15,). Ved denne høytidelige anledningen ønsker jeg å si til lærere, oppdragere og utdanningsinstitusjoner: «Strål i dag som stjerner i verden!» Gjør det ved å engasjere dere oppriktig i felles søken etter sannheten og i troverdig og generøs deling av den. Gjør det gjennom tjeneste for unge mennesker, særlig de fattige, og gjennom daglig vitnesbyrd om at «kristen kjærlighet er profetisk av natur, den gjør under» (jf. Dilexi te, 120).

Håpets frø må til

Jubelåret er en pilegrimsferd i håp og alle dere som er aktive innen utdannelse og oppdragelse, vet godt at håpet er et uunnværlig frø! Når jeg tenker på skoler og universiteter, ser jeg dem som profeti-laboratorier, som steder der håpet blir levd ut og stadig fortalt og fremsatt.

Saligprisningene: et nytt syn på livet

Dette er også meningen med saligprisningene, som i dag leses som evangelium. Saligprisningene bærer i seg en ny tolkning av virkeligheten. De er både veien og budskapet til Jesus, oppdrageren. Ved første øyekast synes det umulig å kalle salige de fattige, de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, de forfulgte og de som skaper fred. Men det som virker uforståelig i verdens grammatikk, fylles med mening og lys i nærheten av Guds rike. I helgenene ser vi dette riket nærme seg og bli virkelig midt i blant oss. Med rette fremstiller evangelisten Matteus saligprisningene som en lære, og Jesus som Læremesteren som formidler et nytt syn på ting – et syn som stemmer overens med hans egen livsvei. Saligprisningene er imidlertid ikke bare enda en lære: De er læren fremfor alle andre. På samme måte er Herren Jesus ikke bare en av mange lærere – han er Læremesteren fremfor alle. Dessuten er han Oppdrageren fremfor alle. Vi, hans disipler, går i hans skole og lærer å oppdage i hans liv, det vil si i den veien han gikk, en forståelseshorisont som kan belyse alle former for kunnskap. Må våre skoler og universiteter alltid være steder der evangeliet lyttes til og leves ut!

Nihilismens mørke. ««Leid, milde ljos!»

Dagens utfordringer kan tidvis virke å overgå våre krefter, men det er ikke slik. Pessimismen må ikke få overmanne oss! Jeg husker noe min elskede forgjenger, pave Frans, sa i sin tale til den første plenarforsamling for Dikasteriet for kultur og utdannelse: Vi må arbeide sammen for å befri menneskeheten fra det nihilismens mørke den er omgitt av. Dette er kanskje samtidskulturens farligste sykdom, for den truer med å «utslette» håpet.[1] Henvisningen til mørket rundt oss, minner oss om en av den hellige John Henrys mest kjente tekster, salmen Lead, Kindly Light («Leid, milde ljos»). I denne vakre bønnen innser vi at vi er langt hjemmefra, at våre føtter vakler, og at vi ikke kan tyde horisonten klart. Men ingenting av dette stanser oss, for vi har funnet vår Leder: «Leid, milde ljos, igjennom skoddeeim, leid du meg fram! – Lead, kindly Light. The night is dark and I am far from home. Lead Thou me on!»

La det milde lys skinne frem i utdannelse

Det er utdannelsens og oppdragelsens oppgave å tilby dette milde lys til dem som ellers kunne ha forblitt fanget i pessimismens og fryktens særlig lumske skygger. Derfor vil jeg si til dere: La oss ta brodden av de falske grunnene til resignasjon og maktesløshet, og la oss i dagens verden spre de store grunnene til håp. La oss reflektere over og peke ut for andre de «konstellasjonene» som sender ut lys og veiledning i en nåtid formørket av så mye urettferdighet og usikkerhet. Jeg oppfordrer dere derfor til å gjøre skoler, universiteter og alle steder – også uformelle – der det finner sted utdannelse og oppdragelse til terskler inn i en sivilisasjon preget av dialog og fred. La den «store skaren» , som Johannes’ åpenbaring omtaler i dagens liturgi skinne frem, gjennom deres liv: «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål», og som stod «foran Lammet» (7,9).

«De som kommer ut av den store trengsel»

I den bibelteksten ser en av de eldste folkemengden og spør: «Disse […] hvem er de, og hvor kommer de fra?» (Åp 7,13). Også i forbindelse med utdannelse og oppdragelse rettes vårt kristne blikk mot dem «som kommer ut av den store trengsel» (vers 14) og gjenkjenner i dem ansiktet til mange brødre og søstre fra alle språk og kulturer, som gjennom Jesu trange port har trådt inn i det fulle liv. Og da må vi igjen spørre oss: «Er de mindre begavede ikke mennesker? Har de svake ikke samme verdighet som vi? Er de som er født med færre muligheter mindre verd som mennesker, og må de nøye seg med å bare overleve? Av svaret vi gir på disse spørsmålene avhenger verdien av våre samfunn, og også vår egen fremtid» (Dilexi te, 95). Og vi legger til: Av dette svaret avhenger også den evangeliske kvaliteten på vår utdannelse og oppdragelse.

Menneskeverdets mysterium

Den varige arven etter den hellige John Henry omfatter i denne sammenheng svært betydningsfulle bidrag til både teori og praksis innen utdannelse og oppdragelse. Han skrev: «Gud har skapt meg for å gjøre ham en bestemt tjeneste. Han har gitt meg en oppgave som han ikke har gitt noen annen. Jeg har min sendelse – kanskje får jeg i dette liv aldri vite hva den er, men i det neste vil den bli åpenbart for meg» (Meditations and Devotions, III, I, 2). I disse ordene finner vi et strålende uttrykk for mysteriet med hvert menneskes verdighet og også for mysteriet med Guds gavers store mangfold.

Kalt til å forme mennesker, slik at de kan skinne som stjerner

Det er ikke fordi vi er rike, vakre eller mektige at livet lyser. Det lyser opp når vi oppdager denne sannheten inne i oss selv: Jeg er kalt av Gud, jeg har et kall, jeg har en sendelse, mitt liv tjener noe som er større enn meg selv! Hver eneste skapning har en rolle å spille. Det bidrag som hver og en kan gi, har en unik verdi, og oppgaven til fellesskap som utdanner og oppdrar er å oppmuntre til og verdsette dette bidraget. La oss ikke glemme: I sentrum av utdannelse og oppdragelse skal det ikke stå abstrakte individer, men mennesker av kjøtt og blod, spesielt de som tilsynelatende ikke presterer etter målestokkene til en økonomi som ekskluderer og dreper. Vi er kalt til å forme mennesker, slik at de kan skinne som stjerner i sin fulle verdighet.

Utdannelse og oppdragelse hjelper alle til å bli hellige

Vi kan derfor si at sett fra et kristent perspektiv, hjelper utdannelse og oppdragelse alle til å bli hellige. Intet mindre. Under sin apostoliske reise til Storbritannia i september 2010, da han saligkåret John Henry Newman, oppfordret pave Benedikt XVI de unge til å bli hellige med disse ordene: «Det Gud ønsker mest av alt for hver og en av dere, er at dere blir hellige. Han elsker dere langt mer enn dere kan forestille dere, og han vil det beste for dere.» Dette er det universelle kallet til hellighet, som Det annet vatikankonsil gjorde til en vesentlig del av sitt budskap (jf. Lumen gentium, kapittel 5). Og hellighet tilbys alle, uten unntak, som en personlig og kollektiv vei, merket opp av saligprisningene.

«Én er mesteren deres, og dere er alle søsken»

Jeg ber om at katolsk utdannelse og oppdragelse må hjelpe hver enkelt å oppdage sitt kall til hellighet. Den hellige Augustin, som den hellige John Henry Newman satte stor pris på, sa en gang at vi er studiekamerater med bare én Læremester, og Læremesterens skole er på jorden mens lærestolen hans er i himmelen (jf. Sermo 292,1).

 [1] Frans, tale til deltakerne på første plenarforsamling for Dikasteriet for kultur og utdannelse (21. november 2024)

Se også:
Hele messen med kommentarer på engelsk
Disegnare nuove mappe di speranza (pave Leo XIVs apostoliske brev om katolsk utdannelse) (katolsk.no)
Leid, milde ljos: Om John Henry Newmans forkynnelse (katolsk.no)