Pave Leos preken i Istanbul

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Lørdag 29. november feiret pave Leo XIV messe på Volkswagen Arena i Istanbul.

Her følger hele prekenen:

Kjære brødre og søstre,

Denne messen feirer vi aftenen før dagen da Kirken minnes den hellige Andreas, apostel og skytshelgen for dette landet. Og samtidig innleder vi adventstiden, en tid for å forberede oss på å oppleve på nytt i julen Jesu mysterium: Guds Sønn «født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen» (den nikenske trosbekjennelse), slik det ble høytidelig erklært for 1700 år siden av fedrene samlet i konsilet i Nikea.

Hva vil det si å være Kirke?

I denne sammenheng er dagens første lesning (jf. Jes 2,1–5) en av de vakreste tekstene i profeten Jesajas bok, der alle folk innbys til å gå opp til Herrens fjell (jf. vers 3), et lysets og fredens sted. Jeg ønsker derfor at vi sammen reflekterer over hva det betyr å være Kirke ved å se nærmere på noen av bildene som finnes i denne teksten.

Første bilde: «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules»

Det første bildet er av tempelberget som «skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene» (Jes 2,2). Det minner oss om at fruktene av Guds gjerning i vårt liv ikke bare er en gave til oss selv, men til alle. Sion, byen på fjellet, er et symbol på et fellesskap gjenfødt i troskap. Dens skjønnhet blir et lysende fyrtårn for menn og kvinner fra alle kanter og minner oss om at gleden over det gode er smittsom. Mange helgeners liv bekrefter dette. Peter møter Jesus takket være sin bror Andreas’ begeistring (jf. Joh 1,40–42), og Andreas ble sammen med sin bror, apostelen Johannes, ledet til Herren av døperen Johannes’ iver. Århundrer senere kommer den hellige Augustin til Kristus takket være den hellige Ambrosius’ glødende forkynnelse. Og det finnes mange lignende eksempler.

Å leve i godhet

Her ligger en invitasjon til å fornye kraften i vårt trosvitnesbyrd. Den hellige Johannes Krysostomos, en stor hyrde for denne Kirken, talte om hellighetens tiltrekningskraft som et tegn mer talende enn mange undre. Han sa: «Underet skjer og er forbi, men det kristne liv består og bygger stadig opp» (Kommentar til Matteusevangeliet 43,5). Og så formante han: «La oss derfor våke over oss selv, slik at vi også kan være til gagn for andre» (ibid.). Kjære dere, om vi virkelig ønsker å hjelpe dem vi møter, la oss «våke» over oss selv, slik evangeliet anbefaler (jf. Matt 24,42), ved å nære vår tro med bønn, med sakramentene, leve den konsekvent ut i nestekjærlighet, og legge bort – slik Paulus sier i andre lesning – mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning (jf. Rom 13,12). Herren, som vi venter i herlighet ved tidens ende, kommer hver dag og banker på vår dør. La oss være rede for ham (jf. Matt 24,44), oppriktig innstilt på å leve et liv i godhet, etter eksempel av de mange hellige menn og kvinner som levd i dette landet opp gjennom tidene.

Andre bilde: ««De skal smi sverdene om til plogskjær»

Det andre bildet som profeten Jesaja gir oss, er av en verden hvor det råder fred. Han beskriver det slik: «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig» (Jes 2,4). Hvor presserende dette kallet er for oss i dag! Hvor stort behovet for fred, enhet og forsoning er rundt oss, i oss selv og mellom oss! Hvordan kan vi bidra til å svare på dette behovet?

Tre broer

For å forstå dette bedre kan vi se på logoen for denne reisen, der et av symbolene som er valgt er en bro. Den kan få oss til å tenke på den store, berømte broen i denne byen, som spenner over Bosporosstredet og forbinder to kontinenter: Asia og Europa. Etter hvert er det blitt bygget to broer til, så nå er de to breddene forbundet på tre steder. Disse tre store konstruksjonene som muliggjør kommunikasjon, utveksling og møte er imponerende å se på, men likevel små og skjøre sammenlignet med de enorme områdene de forbinder.

Å søke enhet på tre plan

Broenes tredobbelte spenn over stredet minner oss om hvor viktig våre felles anstrengelser for enhet, på tre plan, er: innen fellesskapet, i økumeniske relasjoner med medlemmer av andre kristne konfesjoner, og i møtet med søsken som tilhører andre religioner. Å ta vare på disse tre båndene, styrke dem og utvide dem på alle mulige måter, er en del av vårt kall til å være en by på fjellet (jf. Matt 5,14-16).

Kirkens enhet

For det første finnes det innen denne Kirken hele fire forskjellige liturgiske tradisjoner – latinsk, armensk, kaldeisk og syrisk. Hver av dem bidrar med sin egen åndelige, historiske og kirkelige rikdom. Deling av disse ulikhetene viser på en tydelig måte ett av de vakreste trekkene ved Kristi Bruds ansikt: en katolisitet som forener. Enheten som binder oss sammen rundt alteret, er en gave fra Gud. Som sådan er den sterk og uovervinnelig, fordi den er et verk av hans nåde. Samtidig er virkeliggjøringen av denne enheten i tiden betrodd oss og våre anstrengelser. Av den grunn trenger også denne enheten – som broene over Bosporos – omsorg, oppmerksomhet og «vedlikehold», slik at fundamentene forblir solide og ikke svekkes av tidens gang og livets prøvelser. La oss, med blikket rettet mot løftets fjell, et bilde på det himmelske Jerusalem, som er vårt mål og vår mor (jf. Gal 4,26), gjøre vårt ytterste for å fremme og styrke de båndene som forener oss, slik at vi kan berike hverandre og være et troverdig tegn for verden på Herrens universelle og uendelige kjærlighet.

Enhet med andre kristne

Det andre fellesskapsbåndet som denne liturgien peker på, er økumenikk. Dette bekreftes også av tilstedeværelsen av representanter for andre kristne konfesjoner, som jeg hilser hjertelig. Den samme troen på Jesus, vår Frelser, forener oss jo ikke bare med hverandre i Den katolske kirke, men også med alle våre brødre og søstre som tilhører andre kristne kirker. Dette erfarte vi i går under vår bønn i İznik. Også dette er en vei som vi i lengre tid har gått sammen. Den hellige Johannes XXIII, som hadde dype bånd av gjensidig hengivenhet til dette landet, var en stor forkjemper for og vitne til økumenisk fellesskap. Derfor ber vi, med pave Johannes’ ord, om at det må bli fullbyrdet, «det store enhetens mysterium som Kristus Jesus, da hans offer nærmet seg, med glødende bønner ba den himmelske Far om» (åpningstale ved Det annet vatikankonsil, 11. oktober 1962, 8.2), og vi fornyer i dag vårt «ja» til enhet: «Må de alle være ett» (jf. Joh 17,21), ut unum sint.

Enhet med ikke-kristne

Et tredje bånd som Guds ord kaller oss til er med medlemmer av ikke-kristne fellesskap. Vi lever i en verden der religion altfor ofte brukes til å rettferdiggjøre kriger og grusomheter. Men som Det annet vatikankonsil erklærte: «Menneskets forhold til Gud Fader og dets forhold til medmenneskene som brødre er […] så nær forbundet at Skriften sier: ‘Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud’ (1 Joh 4,8)» (Nostra aetate, 5). Derfor ønsker vi å vandre sammen, verdsette det som forener oss, rive ned murer av fordommer og mistillit, fremme gjensidig kjennskap og respekt, for å gi alle et sterkt budskap om håp og en invitasjon til å bli «fredsskapere» (Matt 5,9).

Vi er underveis, på en bro fra jorden til himmelen

Kjære dere, la oss gjøre disse verdiene til våre forsetter for adventstiden, og enda mer for vårt liv, både personlig og i fellesskap. Vi er underveis, på en bro som forbinder jorden med himmelen, en bro som Herren har bygget for oss. La oss alltid holde blikket rettet mot begge bredder, slik at vi kan elske Gud og våre søsken av hele vårt hjerte, vandre sammen og en dag bli ett i Faderens hus.

Se også:
Hele messen
Programmet for pavens reise (på engelsk)