Pave Leos preken i Beirut
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Fra torsdag 27. til tirsdag 2. desember har pave Leo XIV vært på en apostolisk reise til Tyrkia og Libanon. Tirsdag 2. desember feiret han messe på Beirut Waterfront. Evangeliet var:
I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.» (Luk 10,21–24 fra Bibel 2024)
Her følger prekenen:
Vi priser deg, Far
Kjære brødre og søstre!
Ved slutten av disse intense dagene, som vi med glede har tilbrakt sammen, takker vi Herren for hans mange gode gaver, for hvordan han er nærværende blant oss, for Ordet som han skjenker oss i overflod, og for alt han har latt oss oppleve sammen.
Også Jesus – slik vi nettopp hørte i evangeliet – uttrykker takknemlighet til Faderen. Han ber slik: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre» (Luk 10,21).
Dyrk lovprisning og takksigelse
Men det er ikke alltid lovprisningen finner rom i oss. Tynget av livets slit, bekymret over de mange problemene rundt oss, lammet av maktesløshet overfor det onde og presset av mange vanskelige situasjoner, er vi til tider mer tilbøyelige til resignasjon og klage enn til undring og takksigelse.
Det er dere, kjære libanesiske folk, jeg vil oppfordre til alltid å dyrke lovprisning og takknemlighet. Dere, som er mottakere av en sjelden skjønnhet som Herren har beriket deres land med, og som samtidig er tilskuere til og ofre for hvordan det onde, i mange former, kan formørke denne prakten.
Libanons skjønnhet
Fra denne esplanaden ved havet kan også jeg se Libanons skjønnhet, som blir besunget i Skriften. Herren har her plantet sine høye sedertrær, han har gitt dem næring og slukker deres tørst (jf. Sal 104,16). Han har parfymert klærne til bruden i Høysangen med dette landets duft (jf. Høys 4,11). Og til Jerusalem, den hellige byen kledd i lys av Messias som skal komme, forkynner han: «Libanons herlighet skal komme til deg, sypresser sammen med gran og buksbom, til pryd for stedet hvor min helligdom står. Jeg vil ære stedet hvor jeg setter min fot» (Jes 60,13).
Libanons lidelser
Men samtidig blir denne skjønnheten formørket av fattigdom og lidelser, av sår som har preget deres historie – jeg var nettopp ved havnen og ba på eksplosjonsstedet –; den formørkes av de mange problemene som plager dere, av en skjør og ofte ustabil politisk situasjon, av den dramatiske økonomiske krisen som tynger dere, av volden og konfliktene som har vekket gammel frykt til live.
I en slik situasjon viker takknemligheten lett for desillusjon; lovsangen finner ingen plass i hjertets øde; håpets kilde tørkes ut av usikkerhet og forvirring.
Herrens ord kommer til hjelp
Men Herrens ord inviterer oss til å oppdage de små lysene som skinner i nattemørket, både for å åpne oss for takknemlighet og for slik å bli oppmuntret til felles innsats for dette landet.
«En kvist skal skyte opp»
Som vi hørte, er det ikke på grunn av ekstraordinære gjerninger at Jesus takker Faderen, men fordi Faderen åpenbarer sin storhet nettopp for de små og ydmyke, for dem som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet, de som tilsynelatende teller lite eller ingenting, de som ikke har noen stemme. Det riket som Jesus kommer for å innvie, har nettopp den egenskapen som profeten Jesaja fortalte oss om: Det er en kvist, et lite skudd som skyter fram fra en stubbe (jf. Jes 11,1), et lite håp som lover gjenfødelse når alt ser ut til å dø. Slik blir Messias kunngjort, og ved å komme i en spires litenhet kan han bare erkjennes av de små, av dem som uten store krav vet å erkjenne de skjulte detaljene, Guds spor i en tilsynelatende håpløs historie.
Ha øye for de små spirene!
Dette er også til veiledning for oss, slik at vi kan ha øyne for den lille spiren, som skyter fram og vokser, selv midt i en smertefull historie. Små lys som skinner i nattemørket, små skudd som dukker opp, små frø plantet i denne tidens tørre hage – også vi kan se dem, også her, også i dag. Jeg tenker på deres enkle og ekte tro, forankret i familiene deres og næret av de kristne skolene; jeg tenker på det utrettelige arbeidet i menighetene, kongregasjonene og bevegelsene for å møte menneskers forespørsler og behov; jeg tenker på de mange prestene og ordensfolkene som vier seg fullstendig sin sendelse midt oppe i mange vanskeligheter; jeg tenker på legfolk, engasjert i nestekjærlighetens arbeid og i å fremme evangeliet i samfunnet. For disse lysene som møysommelig prøver å lyse opp nattemørket, for disse små og usynlige spirene som likevel åpner for et framtidshåp, må vi i dag si som Jesus: «Vi priser deg, Far!» Vi takker deg fordi du er med oss og ikke lar oss vakle.
Dyrk de små skuddene
Samtidig må denne takknemligheten ikke bli en rent intim og illusorisk trøst. Den må føre oss til en forvandling av hjertet, til en omvendelse av livet, til å innse at det er nettopp i troens lys, i håpets løfte og i kjærlighetens glede at Gud har tenkt seg vårt liv. Derfor er vi alle kalt til å dyrke disse små spirene, til ikke å bli motløse, til ikke å gi etter for voldens logikk og avgudsdyrkelse av penger, til ikke å resignere overfor det onde som sprer seg.
«Da skal ulven bo sammen med lammet»
Hver og en må gjøre sitt, og alle må vi forene våre krefter slik at dette landet kan gjenvinne sin prakt. Og vi har bare én måte å gjøre det på: La oss avvæpne våre hjerter, la oss legge av oss rustningene som skyldes etnisk og politisk lukkethet, la oss åpne våre trossamfunn for møte med hverandre, la oss i oss selv vekke drømmen om et samlet land der fred og rettferdighet seirer, der alle kan anerkjenne hverandre som brødre og søstre, og der det endelig kan bli virkelighet, det som profeten Jesaja beskriver: «Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet. Kalv og ungløve skal beite sammen» (Jes 11,6).
Libanon, stå opp igjen!
Dette er drømmen som er betrodd dere, det er det som fredens Gud ligger i deres hender. Libanon, stå opp igjen! Vær et rettferdighetens og søskenskapets hus! Vær et profetisk tegn på fred for hele Levanten!
Takk for nå
Brødre og søstre, jeg ønsker å gjenta Jesu ord: «Jeg priser deg, Far». Jeg takker Herren for å ha fått tilbringe disse dagene med dere, samtidig som jeg bærer deres lidelser og deres håp i mitt hjerte. Jeg ber for dere, om at dette Levantens land alltid må være opplyst av troen på Jesus Kristus, rettferds sol, og at det, takket være ham, må bevare håpet som aldri skuffer.
